Jun 30, 2005 10:06:37 PM bima.html
Akt for to aktører
av
Tord Akerbæk
De som er med:
| Herr Bima: | en beboer. |
|---|---|
| Herr Bramati: | romkameraten hans. |
Herr Bima og herr Bramati
bima.html
totalt (ukjent) sider
Jun 30, 2005 10:06:37 PM
(ukjent)
(ukjent) (ukjent)
(ukjent)
(ukjent)
tord.akerbaek@netcom.no
Colombine teaterforlag
Gaffelgränd 1A, 111 30 Stockholm
+46 8-411 70 85
http://www.colombine.se/
info@colombine.se
Første versjon ferdig høsten 1998.
Stykket er innkjøpt av Det norske teatret og uroppført vintersesongen 2003.
Teksten er noe omarbeidet etter oppsetningen.
(Herr Bima og herr Bramati sitter eller ligger i hver sin seng eller stol. De er begge tilkoplet ulike slanger og måleinstrumenter. De befinner seg på et høyteknologisk pleiehjem.)
(Til herr Bramati)
Bevis at de er til, herr Bramati.
Jeg står jo her.
Det er bare teknikaliteter.
(Titter seg under panseret)
Den franske reparatøren sa jeg var til.
Hva mer sa han?
(ivrig)
Gi oss alle detaljene.
Han sa jeg var til besvær.
Og så?
Han sa jeg fantes!
Fantes? Fantes hva da?
Han sa jeg fantes ikke vedlikeholdt.
Han sa du fantes ikke. Ha ha, herr Bramati finnes ikke. Det var det jeg sa. Herr Bramati finnes ikke.
Men lille herr Bramati: Hva er det som får deg til å tro at du eksisterer?
Dagene går jo, man leser, spiller sine spill.
Men det kan jo hvem som helst gjøre.
Ja?
Så da behøver det jo ikke være deg som gjør det.
Nei, for så vidt.
Hør her: Hvem er det som ser deg, lytter til deg?
Jeg vet ikke?
Hvem er det som svarer når du sier god morgen?
Svarer noen?
Det er jo jeg!
Det er jeg som lytter til visvaset ditt hver dag!
Jeg har jo personalet.
Du kan ikke regne med personalet!
Hvis jeg vil..
Deler personalet sukkerbitene sine med deg?
Ler personalet av historiene dine?
Men det gjør jo ikke du heller.
Jeg ville gjort det, hadde de vært noe å le av.
Javel, når du sier det så.
Så hvordan kan du si at du har en eksistens utenfor min bevissthet? Du kan jo rett og slett være noe jeg innbiller meg.
Jeg sover!
Men det er jo midt på dagen!
Og hva så?
Ja, det er jo altså dagslys ute.
Hva vet du om det?
Jeg går ut fra at det er dagslys ute.
Hvorhen ute?
Ute i gatene?
Hvilke gater?
Gatene i byen?
Når var du der sist?
Nei, det er lenge siden, men hvorfor skulle noe ha forandret seg?
Og hvilken by snakker du om? I hvilket land ligger den?
Byen vi bor i. Hovedstaden i landet vårt, som værmannen snakker om: Det er i dag ikke meldt storm- eller kulingvarsler i landet vårt.
Landet vårt! På hvilken planet ligger det?
Men herr Bima, da. På planeten vi bor på. Den eneste bebodde planeten i hele universet.
Pføy! Så naiv du er. Sann mine ord, Bramati. Det universet er sprengt i fillebiter for lenge siden.
Det visste jeg ikke..
Ti stille med deg nå, og la meg sove i fred.
Jeg vil komme til orde!
Nekter noen deg det?
Nei.
Så hva er det du maser om?
Jeg vil slippe til!
Du slipper alltid til.
Gjør jeg?
Til å ha så lite å si, så snakker du uhorvelig mye.
Men jeg får ikke sagt det jeg vil.
Er det mitt problem eller ditt?
Det er mitt.
Så hvorfor kommer du til meg med det?
Fordi jeg alltid er den som lytter og lytter og så samler det seg opp ord som ikke slipper ut så det kjennes som om hodet skal sprenges.
Jaså.
Ja.
Så hodet ditt holder på å sprenges. Det var et godt bilde, Bramati. Et vakkert bilde. Et poetisk bilde. Jeg vil gjerne være tilstede når det skjer. Jeg gleder meg.
Når hva skjer?
Når det sprenges. Hodet hans sprenges. Pang! Kaboff! Ut tyter alle de møllspiste tankene hans. Sprengt hode! Alle herr Bramatis skitne, små fantasier utover interiøret.
Jeg hadde en gang en venn.
Nåvel, "venn" er kanskje for sentimentalt, men en kamerat hadde jeg.
Hva er det du driver med?
Han pleide å sitte i stolen sin her i inne i dette rommet, på den andre siden av det lille bordet. Vi drakk kaffe sammen, så filmer, delte sukkerbiter og utvekslet meninger.
Vi hørte nyheter fra omverdenen.
Hold opp med det der.
Snakket om gamle dager. Diskuterte ting vi kunne huske fra vi var barn.
Telefoner som satt fast i veggen. Fjernsynsapparater. Dyr.
Slutt sier jeg.
Ting vi kunne huske fra vi var unge: solskinn, kvinnebryst, kjøpesentre.
Slutt opp for faen!
Vi var ofte uenige om hvordan ting hadde vært.
Vi hadde livlige meningsutvekslinger.
Min kamerat inntok gjerne svært originale synspunker.
Det var hans privilegium.
Vi hadde aldri noe nært forhold. Likevel vil jeg savne ham.
Han het "herr Bima".
Han satt i stolen på den andre siden av bordet.
Vi delte sukkerbiter.
(pause)
Det er lenge siden.
Du trodde du var smart nå?
Du trodde du var smart nå? Du trodde du var smart nå? Du trodde du var smart nå?
Du trodde du var smart nå ? Du trodde du var smart - smart nå?
Trodde du var - trodde du var smart - Du trodde du var smart - smart nå?
Han finnes ikke lenger.
Jeg skal knekke deg som en lus, Bramati.
(Herr Bima har fått tak på herr Bramatis oksygentilførselslange og blokkert den.)
Au!
Herr Bima er en hyggelig mann!
Men hold opp med det der.
Si: "Herr Bima er en hyggelig mann".
Åpne kranen, vær så snill.
Herr Bima er en eksepsjonelt vennlig mann.
Men du dreper meg jo.
Si det, ellers slår jeg knute på slangen.
Du er et hyggelig menneske, Bima.
Herr Bima er en kjernekar.
Herr Bima er en kjernekar.
Han er intelligent og følsom.
Han er intelligent og følsom.
Han er en atlet.
Hrmf.
Neivel.
Han er en atlet.
Han er sosial og omgjengelig og har mange venner.
Han er sosial og omgjengelig og har mange venner.
Han kan få så mange kvinner han vil.
Han kan få så mange kvinner han vil.
Takk, herr Bramati, men nå smigrer du meg.
Å nei da.
Åjoda.
Javelda.
Herr Bima er et forbilde for ungdommen.
Du er et forbilde for ungdommen.
Ikke slik. "Herr Bima er et forbilde for ungdommen" skal du si.
Herr Bima er et forbilde for ungdommen.
Jeg ville være stolt hvis han kalte meg sin venn.
Jeg ville være stolt hvis han kalte meg sin venn.
Jeg beklager, Bramati, men hvorfor skulle jeg som du ganske riktig sier er en eksepsjonelt vennlig mann, en kjernekar, sosial og omgjengelig, intelligent og følsom, en atlet og kvinnebedårer, et forbilde for ungdommen, være venner med en liten rotte som deg?
Jeg vet ikke?
Fordi du tigger meg på dine knær om det, det er hvorfor, men jeg beklager: Det lar seg ikke gjøre. Ta manifoilen din og plag meg ikke mer.
Kan jeg fortsette nå?
Nei!
Jeg skal fortelle hvordan det egentlig var.
Dette var mitt hjørne.Her mellom gummiplanten og sikringsboksen bodde jeg.
Alene. Jeg, meg selv og nyremaskinen. Prosjektørene, satellittkoplingen: livsforlengerne. Meg.
Så satte de ham inn hit.
Jeg har betalt for å få tilværelsen forlenget.
Han kan umulig ha betalt for noe som helst.Ikke han. Han har vunnet eksistensen sin i et eller annet lotteri. Ikke var det plass til ham heller. De flyttet på meg. Trykket meg sammen. Stablet katalysatoren oppe på simulatoren.Det var ikke det jeg hadde betalt for.
Siden har jeg vært nødt til å høre på ham.Høre på alle de fordømte lydene som kommer ut av ham. Snorkingen og fisingen. Hvorfor skal folk med jernlunge og utlagt tarm snorke og fise? Kan noen si meg det? Også knirkingen og klynkingen og slurpingen og rapene og den helvetes mimringen.
Halvglemte gulp fra en innholdsløs fortid.
Han snakker om fortid. Han har ikke gjort annet enn å slurpe og klynke seg gjennom livet.
Jeg kunne ha snakket om fortid. Jeg vant Grand Slam på Wimbledon 5 ganger på rad.
Det var ikke du. Det var Bjørn Borg.
Hållschnavlapåræi!
(Pause)
Jeg ledet de ville streikene ved Leninverftet.
Det var Lech Walesa.
Jeg forserte Ulonga Bora i en utrangert dampbåt.
Katharine Hepburn.
Jeg seilte over Atlanterhavet på en sivbunt.
Thor Heyerdahl.
Kanskje jeg var Thor Heyerdahl? Kanskje jeg var Katharine Hepburn og Bjørn Borg? Hva vet du om det? Hva vet noen om det?
Nei, hva vet noen om det.
Jan Ove, jeg er redd.
Jeg er også redd, Kristian.
(Pause)
Herr Bramati er redd. Ha-ha! Herr Bramati er redd. Han er en klynkende liten rotte.
Kan jeg fortsette nå?
Nei.
Dette har jeg tenkt.
Ja, ja.
Der står herr Bima.
Hagesaks.
Der står maskineriet hans. Her står jeg.
Bortenfor meg står gummiplanten. Bortenfor gummiplanten har vi 40 cm åpent gulv.
Sveisearbeid. Samfunnsånd.
Så følger ca. 120 cm rye.
Alt etter fortjeneste.
Bortenfor ryen er døren til korridoren.
Så?
Gjennom den korridoren kom vi inn hit. En gang for lenge siden.
Der ute er det, hvis ting ikke har forandret seg, et vindu.
Gjennom det vinduet kan man se verden på utsiden.Hvis den er der fremdeles. Slik kunne vi få visshet, ikke sant? Hvis vi kom oss ut dit, ville vi se om det fantes en virkelighet.
Eller om den er sprengt i stykker, slik du sier, eller aldri har eksistert.
Si meg, herr Bramati, Finnes det én virkelighet, eller mange?
Mange. Syv, tror jeg.
Hvorfor syv? Hvorfor ikke åtte?
Det er et tall som er lett å huske.
Og hvordan er de organisert?
Som en stabel tepper hos en teppehandler. Du bretter opp et hjørne, så ser du det som er under.
Og hvilke er de?
Jeg vet ikke om jeg husker.
Husk!
Først er det meg selv. Følelsen av savn. Trangen til å ha avføring. Lysten på sukker. Et inntrykk av å ha glemt noe. Kløe. Liggesår.
\x83 n.
Så er det tingene. Kaffekoppen. Sugerøret. Stolen. Den harde bordkanten som jeg slår meg på. Gulvet som jeg kan se når jeg lener meg frem. Maten. Personalet. Den franske reparatøren.
To.
Projeksjonene.
Susanne Vega som kommer inn i rommet og holder meg i hånden. Brødrene Marx som løper på togtaket. Armbåndsuret som dør hvis jeg ikke mater det. Værmannen som snakker om landet vårt.
Tre.
Drømmene mine. Bestemor som sier hun ikke er død. En togkupé. Minnene om jordbæris. En fisketur på et vann i en skog.
Fire.
Det som er på utsiden av veggene. Under gulvet. Det værmannen snakker om. Personalets pauserom. Den franske reparatørens familie. Fabrikken som leverte pustemaskinen.
Fem. Hypotetisk.
Resonnementene. Ordene. Språket. Du sier "vil du ha en sukkerbit". Jeg svarer "ja takk". Så har vi laget en samtale som blir hengende i luften.
Næmmen, det var en fin liten teppehandel. Pen og ryddig,
Nå er du spydig.
Og sukkerbiten du svelget i forgårs? Er det deg, eller en ting?
Surstoffapparatet som puster for deg? Høreapparatet? Motoren som snur deg?
Den virker jo ikke i alle fall?
Det gjør ikke resten av deg heller.
Og hvordan vet du at værmannen er en projeksjon, men ikke personalet.
Værmannen rynker ikke på nesen.
Kanskje alt er projeksjoner!
Projeksjonene kommer når vi trykker på en knapp.
Det gjør personalet også.
Det tar lengre tid.
De somler, derfor er de?
De har sitt eget liv.
Har de det? Har jeg betalt for det?
Forresten har du bare nevnt seks. Du har bare nevnt seks. Syv. Syv sa du det var. Du sa det var syv.Hva er den syvende?
Du.
Faen ta deg.
Og hvordan har du tenkt deg vi skulle komme oss ut i korridoren?
Du har en lunge som veier syttiseks kilo og en seng med defekt motor.
Jeg har amputert tre lemmer. Jeg sitter i en kurvstol og har periodiske spasmer.
Vi må ta med niste.
Det må vi.
Dette er ikke noen vanlig søndagstur. Det blir en lang ekspedisjon. Vi må planlegge og forberede oss.
Først må vi tenke på provianten. Ingen av oss spiser fast føde lenger, men vi får nok av kaffe.
Sukkerbitene!
Akkurat.
Vi må samle sukkerbiter.
Det var nettopp det jeg hadde tenkt.
Jeg vet hvordan proviantproblemet kan løses, herr Bramati.
Hvordan?
Vi samler sukkerbiter!
Det var en god ide, herr Bima.
Vi må avstå fra sukkerbiter til kaffen i noen uker til vi har nok proviant til reisen. Det er løsningen.
Amundsen smeltet sne og kokte sjokolade.
Han spiste hundene sine.
Nansen skjøt isbjørner.
Amundsen skjøt ikke isbjørner.
Det er fordi det ikke lever bjørner i Antarktis.
Derfor spiste han hundene sine.
Så er det væsketilførselen.
De gir oss kaffe og juice.
Men vi trenger noe å frakte drikkevarene i.
Det er dumt å blande juice og kaffe.
Om vi stakk til side kaffekoppene etter morgenkaffen?
Åtteogtyve kopper ville kanskje være nok?
Hva tror du?
Jeg tror du skal slutte å vrøvle. Vi bruker bekkenet. Det er stort og det har en god design. Det er lett å stable. Det skvalper ikke over.
Bekkenet?
Bekkenet!
Bekkenet har også et kontra.
Hva da?
Det lukter urin av det.
Har du noen bedre ide kanskje?
Kanskje.
Har du blitt fintfølende, herr Bramati? Plager lukten av urin deg? Hvor viktig er dette prosjektet egentlig for deg?
Slangen på hjulet på den defekte rullestolen din. Den franske reparatøren sa det bare trengte å pumpes opp. Så satte han deg i kurvstolen og sa han skulle gjøre det senere. Det var på våren en gang.
Det var på høsten.
Våren.
Høsten.
(Pause. De ser på hverandre)
Selvsagt var det om høsten.
Vi fyller slangen med juice. Det er en utmerket ide, herr Bramati.Jeg skjønner ikke hvor du tar det fra.
Så har vi kaffe på bekkenet. Vi merker ikke noe på smaken i alle fall.
Da burde provianteringsproblemet være løst til alles tilfredshet.
Så har vi klærne og det øvrige utstyret.
Og hvordan har du tenkt deg at vi skal klare å samle sukkerbiter i flere flere uker uten at personalet merker det?
Det har jeg tenkt på.
Sukkerbitene var en dårlig ide, herr Bramati. Hvis vi ikke spiser opp sukkerbitene våre, så samler personalet dem inn igjen.
Jeg har tenkt på det.
Se det i øynene, herr Bramati. Dette er for stort for deg. Personalet har full kontroll.
Vi må gjemme dem.
Hvor da?
Noen må sitte på dem.
Hvem da?
Du!
Nå! Så det mener du?
Tenk over det.
Det kan gå.
Det er et sjangsespill.
Det vil kreve sin mann.
Risken er høy.
Jeg gjør det. Ved Odin, jeg gjør det.
Alt vil hvile på deg.
Jeg er klar for ansvaret.
Herr Bima er vår redningsmann.
Jeg aksler byrden.
Herr Bima er en helt!
Han leve!
Hurra!
Vi må kle oss godt. Det kan være kaldt i korridoren.
Vi risikerer koldbrann i fingre og tær.
Tilsammen har vi tolv fingre og fem tær. De må beskyttes godt. Av klær har vi hver vår nattskjorte og slåbrok. Dessuten et ullteppe.
Og en tøffel.
Og en tøffel. Det er ikke nok. Jeg har tenkt på følgende løsning:
I skapet ligger et forråd av nattbleier. De er tykke og isolerer også når de er fuktige. Vi bør lage hver vår heldekkende beskyttelsesdrakt av to lag nattbleier.
Min morfar gikk kledd i aviser.
Din morfar hadde Østerdølen på rygg og mave som barn. Det var en annen tid og en annen skriftkultur.
Du sier ikke noe.
Jeg var hjemme hos meg selv i dag.
Så. Hvordan sto det til der?
Fint.
Jamen, det var jo bra.
(Pause)
Kanskje vi skal komme oss videre med ekspedisjonen vår?
Det var ikke fint. Det var en.. ..en 404.
(Pinlig pause)
Jeg vet ikke hva jeg skal si.
Hør, jeg er lei for det. Jeg er oppriktig lei. Hvis det er noe du vil jeg skal gjøre.
Nei, det er ikke noe å tenke på. Det måtte skje før eller siden.
Den veien skal vi jo alle.
Ja.
Har du lyst til å snakke om ekspedisjonen.
Det har ingen hensikt. Det har ingen jævla hensikt. Du hadde rett hele tiden. Herr Bramati eksisterer ikke. Han er en fantasi i en syk hjerne, det er det han er.
Jeg var på Bahamas i dag.
Jaså, hvordan sto det til der?
Som vanlig.
(Pause)
Jeg fikk 404 for flere år siden.
Du? Hvorfor det?
De vanlige grunnene. Dårlig vedlikehold. Fulgte ikke med på omstruktureringene. Også var det en vesentlig ting.
Og det var?
Jeg hadde ikke betalt.
Hvordan har du tenkt deg fremdriften?
La oss se hva vi har av muligheter:
\x83 n seng med defekt motor.
\x83 n punktert rullestol.
\x83 n kurvstol.
Ett par krykker.
Eitt halvt bein.
Det er ikke mye.
Det er nok. Len deg til venstre.
Hvorfor det?
Bare gjør det.
Sånn.
Og så fremover.
Hva skal dette være godt for?
Bare gjør som jeg sier.
Vil du ha meg til å falle på gulvet?
Gjør som jeg sier og ikke vær mistenksom.
Jeg er ikke mistenksom.
Len deg fremover.
Jeg lener meg fremover.
Lengre.
Nå tør jeg ikke lengre.
Så svinger du tilbake mot høyre.
Jeg svinger tilbake mot høyre.
Hva er det her? Morgengymnastikk?
Nå har du og stolen beveget dere tre millimeter i retning av døren.
Har vi?
Javisst.
La meg prøve igjen.
Fra deg til døren er det omlag trehundreognitti centimeter.
Fremover, nei, hvordan var det, til venstre..
Du bruker tredve sekunder på å vippe stolen tre millimeter frem.
Også fremover, og så rulle bak til høyre.
Det gir en fart på seks millimeter i minuttet, eller null komma trettiseks meter pr time.
Det virker!
Hvis vi legger inn ti minutters hvilepause hver time, vil du trenge tretten timer på å nå døren.
Jeg er mobil!
Du blir nødt til å ta meg og maskineriet på slep.
Se, herr Bramati, jeg kan bevege meg!
Det vil halvere farten.
Vi bør sove åtte timer hver natt og forholde oss rolige under morgenstell, spise- og kaffepauser.
(synger)
Jeg kan også marsjere..taram - taram - taram - taram - taram - tam - tam -tam - ta.
Med ti timers reisetid hver dag, bør vi nå døren i løpet av tre døgn. La oss regne like lang tid fra døren til vinduet. Det blir seks døgn til målet.
Herr Bramati! Vi er på vei!
Vi er uslåelige!
Ja, vi er på vei.
Her kommer guttemusikken, hurra guttemusikken!
God morgen.
God morgen ja!
Er det noe galt?
Er det noe galt?
Jeg vet ikke?
Nei, hva skulle være galt?
Nei, hva skulle være galt?
God morgen!
God morgen?
Det er en god morgen, er det ikke?
Javisst. Etter forholdene.
Etter forholdene, ja. En etter forholdene strålende morgen, tenker jeg vi sier.
Alle forskyningsproblemer, transportproblemer og logistikkproblemer er løst. Sannheten venter på oss, kun noen usle timer unna.
Hva skulle være galt?
Nei, jeg vet altså ikke?
Nei, det vet han ikke. Vil han at jeg skal fortelle ham det?
Ja.
Noen har spist av sukkerbitene.
Hva er det du sier?
Noen har forsynt seg av proviantlageret på egen hånd. Det er det som er galt.
Er du sikker?
Visst faen er jeg sikker. Tror du ikke jeg har oversikt?
Har du talt dem?
Har jeg talt dem?
Det er klart jeg har talt dem. I går talte jeg nitten blåhvite forpakninger hver inneholdende to sukkerbiter av merket "Dansukker".
I dag er det seksten tilbake. Tre er borte!
Du store!
Ikke en eller et par, men tre ganger to sukkerbiter er forsvunnet.
Seks sukkerbiter har noen fråtset i seg i løpet av natten.
Men hvem?
Ja hvem? Det blir det store spørsmålet. Hvem har fråtset i vårt møysommelig oppbygde proviantlager?
Skal jeg gi deg svaret, herr Bramati?
Vet du hvem?
En tyv. Det er svaret. En frekk og uhemmet tyv.
Men hvem er han?
Man gjør seg sine tanker.
Det må man.
Det er to av oss her inne.
Og det var ikke meg.
To minus én, det er én det, herr Bramati.
Du mener vel ikke..
Herr å-så-stakkarslige-jeg-kommer-ikke-til-orde-men-jeg-har-en-stor-plan-vi- skal-reise-ut-korridoren-for-å-se-om-verden-fremdeles-er-der-derfor-må-vi- samle-sukkerbiter-Bramati.
Du tror vel ikke det var meg?
Hvem ellers?
Du!
Det er du som har sittet på dem. Du hadde enhver anledning.
Det er det frekkeste.
Først stjeler han sukkerbiter og så gir han meg skylden.
Skurken eier ikke skam!
Du skal ikke kalle meg skurk.
Skurk!
Ikke kall meg skurk, sier jeg.
Skurk, skurk, skurk!
Skurk selv!
Hå! Snylteplante er du. Undermåler.
Og du er en arrogant bølle.
Tyv!
Tåpe.
Fyllikk! Sosialhjelpmottaker.
Dumming. Du er dum!
Det er du som er dum. Dum, dum, dum!
Hva gjør vi nå?
Vet ikke. Sitter her. Venter på unnsetning.
Vi kunne fortsette.
Ord har falt.
Det er ikke alt som faller man trenger å plukke opp.
Forbrytelsen lar seg ikke gjøre ugjort.
Forseelsen lar seg ikke gjøre ugjort.
Forseeren er blant oss. Vi vet begge hvem han er. Han kjenner selv sin skyld. Det er han som må leve med den.
Det hindrer oss ikke fra å fortsette.
Ikke?
Hvis vi rasjonerer strengt har vi nok proviant til å nå målet.
Snakker du om tilgivelse?
Nei, jeg snakker om å fortsette.
Det går ikke.
Hvorfor ikke?
Fordi at da jeg oppdaget at tre forpakninger var borte, så ble jeg så - så indignert at jeg - jeg tenkte at da kan jo jeg også - så jeg spiste - spiste litt.
Hvor mange?
Syv.
Syv sukkerbiter!
Nei, syv pakker. Fjorten sukkerbiter.
(Lang pause)
Jeg mangler ord.
Seksten - atten - tyve.
Se her, herr Bramati.
Tyve forpakninger med tilsammen førti sukkerbiter.
(Ingen reaksjon)
Da er vi klar til å reise igjen.
(..)
Kanskje du skal vokte provianten denne gangen?
(..)
Det beste er nok å fordele lageret. Ti til hver.
(..)
Neivel, bare furt du.
Tiden er gått i stå, tilværelsen går i oppløsning. Universet raser mot sin undergang og herr Bramati furter.
Han furter, derfor er han.
(..)
Hvis vi ikke skal reise, så kan vi jo like gjerne spise opp provianten med det samme.
Herr Bima, den eneste gjenværende eksistens i universet, iakttar sin egen projiserte innbilning, herr Bramati, furtende i sin stol, mens han, herr Bima, pakker opp en sukkerbit.
Ligg unna provianten.
Yessir!
12. september. År ukjent. Muligens en torsdag.
Kjære ukjente leser.
Jeg postlegger denne meldingen, uviss på om den noen gang blir lest, og av hvem.
Sammen med min trofaste ledsager, herr Bramati, har jeg begitt meg ut på en ferd ingen kan se slutten på. En reise som i sitt fandenivoldske vågemot ikke står tilbake for noe som er gjort tidligere av menn som herr Brendan, herr Columbus eller herr Eriksen, - en ferd hvis mål er intet mindre enn løsningen på universets gåte.
Det har vært nødvendig å holde ekspedisjonen strengt hemmelig. De sannheter den kunne avsløre ville totalt forandre vårt verdensbilde.
Toneangivende kretser frykter for det sannhetens lys ekspedisjonen vil la falle over viktige sider ved vår tilværelse.
Først og fremst er det viktig at ikke personalet oppdager våre fremstøt.
Jeg har studert personalet inngående i flere år. Som fluer har de fasettøyne og er meget dyktige til å registrere bevegelser.
Dog bare raske bevegelser, som at noen faller ned fra stolen eller at et glass veltes.
Vår sikkerhet er basert på vår langsomhet.
Umerkelig glir våre farkoster mot det ukjente.
Jeg innrømmer at jeg selv frykter for det som kan komme.
På dette tidspunkt ville jeg helst avlyst ekspedisjonen og valgt tryggheten. Men loddet er kastet.
Det er ingen vei tilbake.
Jeg tegner, i ydmykhet,
sannhetens tjener
Bima.
Så ruller jeg det sammen og putter det i flasken. Hva nå?
Så legger du flasken på bordet så ettermiddagsvakten kan poste den når hun har gått runden sin.
Så kommer vi til døren.
Ja.
Ja!
Ja?
Ja?! Hvordan klarer du det!
Den er jo åpen.
Er den åpen?
Selvsagt er den åpen.
Selvsagt er den åpen. Det vet vel jeg også, men terskelen, hva gjør vi med terskelen.
Det hadde jeg ikke tenkt på.
Det er en terskel i døråpningen, herr Bramati.
Har du tenkt på det?
Det tenkte jeg ikke på.
Har du tenkt på at det er en terskel i døråpningen, herr Bramati.
Nei, det har du nok ikke.
Jeg tenkte ikke på at det kunne være en terskel.
I døråpninger er det ofte terskler.
Spesielt i institusjoner som denne, som er handikaptilpasset.
For at ikke de handikappede skal gi seg ut på vandring i gåstolene sine, eller rulle sin vei i rullestolene, så har man høye fysiske hinder, slik at ikke de enbente skal hinke seg bort eller de menløse benløse skal rulle på vift i verden på utsiden som vi i alle fall vet ikke er der, men bli her inne, på innsiden av tersklene.
Det er nok best vi snur.
Hva?
Vi må nok snu da.
Snu nå? Når vi har kommet så langt! Hvorfor det?
På grunn av terskelen.
Pingle!
(De bare sitter der. Uten et ord.)
Hva følger etter håpløsheten?
Etter håpløsheten følger fortvilelsen.
Hva følger etter fortvilelsen?
Etter fortvilelsen følger apatien.
Hva følger etter apatien?
Etter apatien følger desperasjonen.
Av desperasjonen vokser handlingen.
Hvor har de reisende reist?
De reisende har reist gjennom håpløsheten.
De reisende har reist gjennom fortvilelsen.
De reisende har reist gjennom apatien.
De reisende har reist gjennom desperasjonen.
De reisende har nådd frem til handlingen.
De reisende vil trå inn i det ukjente.
Hvordan krysser de reisende terskelen til det ukjente?
De bygger en rampe.
På en rampe krysser de reisende terskelen til det ukjente.
Av hva bygger de reisende rampen som fører dem til det ukjente?
De bygger den av sukkerbiter.
Av sukkerbiter bygger de reisende rampen som fører dem til det ukjente.
Slik kutter de livstråden.
Slik forsaker de alt håp om å vende tilbake.
Hvem er vismannen som leder arbeidet?
Herr Bramati er vismannen som leder arbeidet.
Hvem er kjempen som legger sten på sten?
Herr Herr Bima er kjempen som legger sten på sten.
Av åtteogtredve blåhvite pakker av merket "Dansukker" bygger de rampen til det ukjente.
På åtteogtredve blåhvite pakker av merket "Dansukker" kjører de inn i det ukjente.
Bak seg trekker de sine blytunge innvoller.
Under seg hører de lyden av knuste polysakkarider.
Foran seg skyver de uvissheten.
Slik møter de mørket.
Slik omfavner de eventyret.
Hvordan ser korridoren ut?
Du har selv vært der.
Det er så lenge siden.
Du kom etter meg.
Korridoren er blå eller grønn eller grønnblå eller blågrønn.
Taket har en mørkere tone enn veggene. På gulvet er det malt en gul stripe.
Korridoren er lang. Av alt som er langt, men likevel endelig, tror jeg korridoren er det lengste.
I den ene enden av korridoren er et stort åpent rom i lyse farger. Det er foyeren eller resepsjonen. Der vi kom inn. Dit er det uoverkommelig langt. Dit har vi ikke noe håp om å nå. Langs korridoren er det dører. De fører inn til rom som dette, og til andre rom: personalets pauserom er ett, reservedelslageret et annet. Så er det toiletter og de utenlandske reparatørenes verksted.
Hvordan vet du alt dette?
I den første tiden ble jeg noen ganger tatt på toilettet.
Hvorfor det?
For å spare deg, tror jeg.
I taket henger lysstoffrør. Mange av disse har sluttet å virke. I noen partier er korridoren helt mørklagt, bortsett fra det grønne skjæret fra nødutgangsskiltene. Mørkest er korridoren i den nederste enden. Lengst fra foyeren. Det er der vinduet er.
Hvorfor er det mørkest der vinduet er, herr Bramati? Hvorfor er det mørkt når det er et vindu? Det er et vindu, hvorfor er det mørkt da? Et vindu, også er det mørkt?
Fordi det er natt.
Å.
I korridoren høres alltid lyden av klaprende tretøfler. Klaprende såler som hverken kommer eller forsvinner, bare klaprer. Og hele tiden et lavt surr av stemmer.
Bevis at de er til, her Bramati.
Jeg står jo her.
Det er bare teknikaliteter.
Jeg vil komme til orde.
Er vi ferdige nå?
Du trodde du var smart nå?
Han finnes ikke mer.
Og suset fra toilettene, hele tiden, hør! Det suser i rørene.
Er det kaldt der ute?
21\xfb C.
Er vi helt alene?
Det er folketomt der ute. Bortsett fra oss.
Er du sikker.
(svarer ikke)
Er du sikker, spør jeg?
Det bør ikke være noen der. Ikke nå.
Bør ikke? Han sier "bør ikke". Han sender oss hodestups og hjelpesløse ut i korridoren og så sier han "bør ikke være noen der".
Jeg føler noe.
Han føler noe.
Jeg føler et nærvær.
Noen er der.
Eller noe.
Vi må komme oss bort.
Vi må forholde oss rolige.
Noe er der. Noe er der, sier han.
Vi må stå helt rolige. Så urørlige at det ikke registrerer oss.
Det kommer nærmere.
Det værer. Det har kjent angen av oss.
Det er like ved. Nå snur det seg.
Også det merker et nærvær.
Oss!
Det spiller ut neseborene.
Åpner gapet.
Smaker med tungen på luftdraget.
Det flekker tenner.
Hveser hest.
En dobbel rad skarpe haitenner og mellom dem et nytt gap og et nytt. Tanngard bak tanngard og en tunge som strekker seg frem og også den sprekker i et gap som åpner seg og blotter nye tenner og nye gap og rennende sikkel og rødt betent tannkjøtt og tenner og tenner og tenner..
Det er den franske reparatøren.
Han oppdager oss.
Han gjenkjenner oss.
Han kommer mot oss. Han kommer mot meg.
Han griper fatt i deg.
Han løfter meg opp.
Han tilintetgjør deg.
Han kommer til å spise meg.
Han bærer deg tilbake til kroken din, ved siden av gummiplanten og det lille bordet.
Tusen takk. Tusen takk. Tusen takk.
Så henter han meg og maskineriet. Han går over alle ledninger, sjekker oksygenslangen, fester bredbåndspluggen.
Unnskyld. Det var ikke meningen.
Han merker at det knaser under føttene sine. Han henter feiebrett og kost og soper opp sukkeret.
Han setter brett og kost på plass. Han retter på puten din.
Takk, takk.Tusen takk. Vil ikke være til bry.
Han rister på hodet.
Takk.
Han slukker lyset og går.
Vær så snill.
Han låser døren.
Da er vi fortapt.
Det er bare en utvei.
Og hva slags utvei er det? Hva slags utvei da, vesle herr Bramati? Vesle herr vet- alt-har-svar-på-alt-tror-han-er-noe-Bramati?
Tror han er noe. Tror han er noe. Tror han er.
Vi må drepe ham.
Vi kan grave oss ut.
Det er en god ide.
Vi fjerner en flis av gulvteppet. Bak gummipalmen. Så graver vi med en teskje. Det er betong under teppet. Den er ikke ugjenomtrengelig. Sementen smuldrer vi opp og smugler ut. I kaffekoppene. En teskje betong dekket av kaffe i bunnen av koppen. Ingen merker det.
Ingen merker det.
Hvorfor heter det téskje når de brukes i kaffekopper?
Det er en god ide.
Vi later som om vi er døde.
Det er også en god ide.
Du later som om du er død. De legger deg i en plastsekk med glidelås. Jeg åpner sekken, tar ut liket og legger meg selv i sekken. De henter sekken og kaster den i havet. Jeg skjærer meg ut med teskjeen og svømmer til land. Så samler jeg rebellene, angriper borgen og befrir deg.
Det er en strålende ide.
En av flisene over vasken er løs. Vi fjerner den. Bak finner vi en skjult fjær. Vi trykker på den og en dør åpner seg. Bak døren er en lønngang. Den leder til et hemmelig rom bak dronningens soveværelse. Der overhører vi et komplott mot kongen planlegges. Vi avslører komplottet, adles og settes fri.
Det er en meget god ide.
Vi forkler oss. Vi bruker papirlommetørklær. Av dem syr vi en nonnedrakt. Vi forkler oss som nonner og går ut etter morgenandakten mens vi synger og teller på rosenkransen.
Det også.
Vi forteller dommeren at vi ble lurt av mafiaen. At vi egentlig er helt uskyldige. Vi tilbyr oss å arrangere en felle for forbryterne. Med mikrofoner på kroppen avtaler vi et møte med triadene på en liten skitten Hong Kong-restaurant. Så rømmer vi gjennom bakdøren og forsvinner i Sentral-Asia.
Det..
Du er en uskyldig forbipasserende. Jeg tar deg som gissel. Jeg forlanger ti millioner dollar og et flukthelikopter. Så hopper vi ut over Amazonas og lever blant indianerne.
Det er en god ide.
Det lar seg gjennomføre.
Det lar seg gjennomføre til punkt og prikke.
Men det er ikke godt nok, er det vel?
Bevis at de er til, herr Bima.
Vi må altså drepe den franske reparatøren.
Det må vi.
(Fniser)
Men det er jo forbudt.
Se det slik:
Når vi går i stykker, reparerer reparatøren oss, enten vi vil eller ikke.
Nå gjør vi det samme med reparatøren, bare motsatt.
Vi gjør ham i stykker. Er det ene verre enn det andre?
Er påtvunget ikke-eksistens verre enn påtvunget eksistens?
Nettopp.
Det er et dypt spørsmål.
Ja, ikke sant?
Det er ikke slik. Slik er det: Siden vi ikke vet om vi eksisterer eller ikke eksisterer, og ikke den franske reparatøren heller, blir spørsmålet: "Hva er verst av en påtvunget tilstand av uvisshet om eksistens eller ikke-eksistens og en påtvunget terminering av samme tilstand?".
Noe sånt.
Jeg skulle gjerne hatt en sukkerbit.
Jeg også.
La oss ta livet av ham.
Vi er tilbake i korridoren. Det er halvmørkt. Vi merker et nærvær. Denne gangen er vi forberedt.
Han kommer i vår retning.
Han snuser.
Han hveser.
Han snur seg.
Han gaper.
Han får se deg.
Jeg er beredt.
Du bøyer deg forsiktig frem.
Så langt jeg tør. Han skjønner ikke hva jeg vil. Tror kanskje jeg er syk.
Han kommer mot deg. Er du klar?
Jeg er beredt, sier jeg. Ligg unna. Dette klarer jeg.
Du faller ut av stolen.
Jeg faller ut av stolen. Det ventet han ikke. Han fortsetter - mister balansen - jeg lander på føttene hans - så stuper han over meg - tar seg for.
Så er det din tur.
Han griper i luften etter noe å holde seg i. Får fatt i meg. Drar meg med seg.
Han slår den ene albuen i gulvet. Ynker seg.
Jeg sklir ut av sengen.
Han får ansiktet klemt inn i korsryggen min.
Jeg lander oppe på ham. Lander over hodet hans. Jeg er tung. Jeg er så tung, så tung.
Vi presser ham mellom oss.
Han får ikke puste.
Han forsøker å komme løs.
Jeg er for tung. Jeg kan ikke røre meg, vet du. Kan ikke røre meg av flekken.
Han vil rope på hjelp.
Lyden når ikke frem.
Han kaver.
Han er ute og svømmer i et stort hav.
Men han kan ikke svømme.
Så da drukner han. Drukner i det døde fettet mitt.
Han spreller.
Jeg kjenner pulsen hans banke villt.
Teller du slagene?
Tell du.
Pulsen går langsommere.
Den stanser.
Han spreller ikke lenger.
Verden svinner bort for ham.
Alt blir mykt og mørkt og stummt.
Nå registrerer han ikke lenger hva som skjer.
Det rykker i ham en siste gang.
Nå ligger han helt stille.
Han er død.
Vi har drept ham.
Jeg må visst spy.
Se på ansiktet hans. Så forbauset. Han finnes ikke lenger.
Det lukter bæsj her.
Han gjorde i buksene.
Det er helt vanlig det.
Hva har vi gjort. Hva har vi gjort.
Nå er vi drapsmenn.
Vi er stemplet for resten av livet.
Ingenting kan stanse oss nå.
Så sitter vi her.
Så sitter vi her.
Så står vi her.
Så står vi her.
De to reisende har nådd fem til reisens siste etappe.
Den lange ørkenvandringen.
Sulten.
De siste vannreservene.
Luftspeilingene.
Hvordan går samtalen?
I enstavelsesord og korte setninger.
Det er varmt her.
Og tørt.
En tørr fønvind fra friskluftanlegget.
Også det defekt.
Feiljustert.
Hva ser du?
Jeg ser palmer.
Gi meg vannflasken.
Nei.
Hvorfor ikke?
Vi må spare.
Jeg reiste en gang gjennom Gobi. Overalt så jeg spor av vann. Fingertykke renner i sanden. Bekkefar som løp sammen til elver. Konsentriske ringer i hard leire. Størknede dråper. Utraste elvebredder. Kanaler. Reservoierer.
Men ikke vann.
Vann så jeg ikke.
Det kan ikke være palmer.
Ser du bilen? Midt i ørkenen kjører den grønne bilen.
"Probably the best beer in the world".
"Antakelig den eneste brusen som ikke hjelper mot annet enn tørsten".
Jeg ser herr Bima løpe mot palmene.
Palmene som ikke er der.
Jeg ser ham løpe mellom palmene.
Kamelene lar seg ikke merke med ham. Han løper tvers igjennom dem.
Han kaster seg i vannet med klærne på. Han stuper ut i det klare vannet.
Nomadekvinnene klukkler.
Han treffer gulvet.
Han ligger på gulvet i korridoren.
Det trekker.
Har vi ikke kommet lenger?
I sanden finner vi nakne ben.
Hvite sandblåste knokler.
Restene av ulykkelige reisende.
Kanskje oss selv. Etter en evighet finner vi restene av oss selv i ørkensanden?
Så langt kom vi.
Jeg kjenner den skallen. Jeg kjenner den igjen på den høye pannen og den vakre nesen.
Det er den franske reparatøren.
Da har vi gått i ring. Hvor lenge har vi gått i ring?
Villdyrene har spist av ham. Benene er smuldret bort.
Da må vi ha gått i århundrer. Gi meg vannflasken.
Den er tom.
Var det hele en drøm?
Oasen.
Beduinene.
Sjeiken.
De syv slørs dans.
Torturen.
Den døde fangevokteren.
Liket er ekte nok.
Det er ennå varmt.
Og vannflasken er virkelig tom.
Hvem av oss er hvem? Ingenting virker ekte her ute. Alt er noe annet.
Vi må komme oss gjennom.
Vi må komme oss til den andre siden.
Vi trenger noe navigere etter. En fyrlykt eller en stjerne.
Hva er det som blinker langt der fremme, som en stjerne?
Det er vinduet i enden av korridoren. Dit skal vi.
Hva er det som skinner langt der fremme, som en måne?
Det er vinduet i enden av korridoren. Dit skal vi.
Hva er det som lyser der fremme, som en sol?
Det er vinduet i enden av korridoren. Da er vi fremme.
Er vi fremme?
Så godt som.
Er vi virkelig fremme da, herr Bramati, når vinduet skinner som en sol?
Ingenting kan stanse oss nå.
"Ingenting kan stanse oss nå"
Ingenting!
"Ingenting"
Nei.
"Nei".
Hvorfor gjentar du alt jeg sier?
Fordi jeg er en etterplaprer.
Hva mener du?
Jeg gjør som du sier. Jeg går med på alt du foreslår. Du knipser, så stuper jeg kråke.
Stuper du kråke?
Det var det du trodde, ikke sant? Du trodde du hadde kontrollen.
Du trodde du kunne bruke meg som en dressert puddel. En trekkhund!
Herr Bramati er smart. Herr Bramati har de beste ideene. Alt skal gjøres på herr Bramatis måte. Alle skal innordne seg og leke herr Bramatis leker.
Men kjære herr Bima.
Knips, du er et trekkdyr! Knips, du er en morder! Knips, du samler sukkerbiter.
Vi kan godt gjøre ting annerledes hvis du vil..
Og hvor er så jeg i menasjeriet ditt? Hvor er jeg blant alle brobyggerne, tempelslavene og leiesoldatene dine? Kan du si meg det?
Du er kameraten min.
Nei, du kan ikke si meg det. Du skal ikke få snakke meg rundt, din ordklyver, din manipulator, din.. din.. din sleipe tunge.
Snille deg.
Sleipe tunge. Sleipe tunge.
Herr Bima!
Sleipe tunge!
Nei-nei.
Men jeg skal si deg det at du har ikke lurt meg for det er jeg som har lurt deg.
Nemlig!
Har du lurt meg, herr Bima?
Jeg har bare latt som om jeg har vært med på planene dine. Jeg har spillt medsammensvoren, men i hemmelighet har jeg planlagt og ventet på det rette øyeblikket.
Ingenting kan stanse oss nå?
Ingenting kan stanse oss nå.
Å jo da, herr Bramati. Jeg kan stanse oss nå.
Så stans oss da.
Jeg kan stanse oss.
Så stans oss.
Hva for noe?
Stans oss hvis du kan.
Og forresten, det var jeg som stjal sukkerbitene.
Det vet jeg.
Det hadde du ikke trodd det? Det hadde du aldri trodd. Det var jeg hele tiden. Det var jeg som stjal dem. Stjal sukkerbitene. Og holdt masken. Jeg lurte alle.
Det forsto jeg hele tiden.
Det hadde du aldri trodd. Herr Bima, mestertyven, mannen som aldri etterlater et spor.
Jeg forsto det.
Jeg er en tyv, sier jeg.
Ja, du er en tyv.
Ikke motsi meg.
Jeg er en tyv. En ulv i fåreklær. Som sniker seg rundt i gode menneskers hjem. Setter fingermerker på dørkarmene. Lager skrukker i teppene. I mørket. Og ingen aner noe.
Det vet jeg.
Hold munn! Jeg er en tyv, sier jeg. Det var jeg som stjal sukkeret.
Jeg vet.
Det forsto du aldri. Å nei. Slik går ikke an i din verden. I herr Bramatis trange solskinnsverden. For der er ingen ulvefår, ulveklær, klær i fåreulv..
Jeg vet det.
Du er i sjokk! Du er helt hvit. Kritthvit!
Nei, det er jeg ikke.
For alle er snille i herr Bramatis lille fåregård. Ingen tyver og ulver eller tyver. Men det var jeg som stjal sukkerbitene. Jeg stjal sukkerbitene.
Jeg forsto det!
Hvorfor det? Du lurer på hvorfor?
For at vi skulle sulte ihjel. Sånn er jeg forstår du. Jeg er ond.
Jeg er en nihilist er jeg, fullstendig asosial. Menneskeheten interesserer meg ikke. Ikke mer enn maur. Jeg tråkker på oss alle sammen.
Hvorfor skulle vi sulte ihjel?
For at vi ikke skulle nå frem til vinduet.
Vi skulle sulte ihjel der ute i korridoren, også skulle planen gå i vasken. Og ingen ville noen gang få vite.
Ingen ville få vite noe som helst.
Ville du virkelig det?
(Kort pause)
Ja!
Så sitt der da.
(Gjesp)
(Kremt)
(Kremt, kremt)
(Grynt)
Hm!
Hm, hm!
(Snork)
Oops. Jeg duppet visst av.
Neimen, er du her ennå? Jeg trodde du hadde gått din vei.
Ja, ja. Bare bli sittende, så lenge du vil.
Ja, ja, sann.
(Host)
(Hosteanfall)
(Pause)
Herr Bramati.
Herr Bramati!
Hvis du ikke retter opp hodet, får du veldig vondt i nakken.
Det må da være forferdelig ubehagelig å sitte i den stillingen.
Herr Bramati. Du sitter i en ubehagelig stilling. Det gjør vondt.
Herr Bramati!
Har du lyst på en sukkerbit? Jeg har kanskje, kanskje en sukkerbit.
Å faen i helvete. Hjelp, søster! Alarm!
Det var som bare. Han er død.
Nå må du skjerpe deg. Slutt med det tullet.
Herr Bramati er død.
(Fniser)
Den lille rotta har sittet og dødd rett foran øynene på meg.
Slutt med det der. Si noe. Vær så snill.
Rør litt på deg. Vær så snill. Blunk i det minste.
Søster, det er et lik her! Det er herr Bramati. Han sitter her og råtner. Kom og ta ham vekk. Han stinker.
Ikke vær død, Jan Ove. Ikke vær død. Ikke vær det.
Det var ikke jeg som tok sukkerbitene. De hadde bare gjemt seg! Jeg satt på dem, og så gjemte de seg. I en åpning.
Jeg har ikke stjålet noe som helst. Du trenger ikke straffe meg.
(Kort pause)
Det der var ikke nødvendig. Det var det ikke.
Hva skal jeg gjøre nå? Hva skal jeg gjøre hadde du tenkt? Hva hadde du tenkt? Hadde du tenkt? Meg tenker du ikke på. Egoist.
(Pause)
Herr Bramati fins ikke lenger. Jeg er alene.
Du kan våkne nå.
Nei, bare sov du. Bare sov. Det er helt greit, det. Du har godt av det. Jeg skal ordne alt her ute. Jeg skal ordne alt det praktiske. Ikke tenk på det.
Nå må jeg gjøre reisen helt alene.
Sitter du godt? Hvil du, så skal jeg ta meg av alt sammen. Jeg kan veien nå: bort til døren, over terskelen, forbi reparatøren, gjennom korridoren, frem til vinduet. Dette kan jeg. Dette skal vi klare, herr Bramati. Du og jeg sammen. Hvis du blir for tung så kaster jeg deg bare av.
Herr Bima bærer sin utmattede venn på ryggen gjennom ødemarken. Stolen holder på å svikte under ham, men han holder ut.
Skritt for skritt sleper han seg frem mot målet.
Hvis jeg ikke var nødt til å dra på deg, gikk alt mye lettere.
Det er ikke langt igjen nå.
Hører du klokkene?
Se, herr Bramati. Der er vinduet. Nå er det ikke mørkt. Det er ikke natt lenger. Vi kan se ut.
Det første jeg ser er vinduskarmen av skjoldete gråblank blikk med avskallet brun maling og dueskitt bøyd rundt halveis oppsmuldret betong.
Det neste jeg ser er parkeringsplassen, den gråsvart asfaltert, med enkelte oppbrudte felt av lyst grågult støv, med påmalte, hvite, halveis avslitte markeringer for de besøkendes biler.
Parkeringsplassen er innrammet av kantsten i grovhugget granitt, engang føyd sammen av sement, som nå er løsnet fra stenen og henger i luften.
Utenfor kanten: gress, kratt, nesler, delvis dekket av en skorpe grått veistøv.
Et sted brytes kanten og en sti leder bort fra plassen, smal, brunsvart, brutt av blankslitte røtter.
Krattet rundt plassen avløses av skog: bjørk på mosebunn, osp, almer, en bøk.
Stien, som har gravd seg dypt ned i underlaget, slynger seg utfor en bratt skrent. Langs sidene avdekkes gul og rødlig sand som holdes fast av røtter og spindelvev.
Stien oppløses, i et engstykke, omgitt av bregner, avlangt, utstrakt, ved noe som kan være en bekk eller en liten elv.
Ved bekken sitter en mann og to kvinner. Mellom seg har de en kurv, halvfylt med matvarer: brød, kylling, druer, seigmenn. Et tørkle er tildelt rollen som duk. Det holdes på plass i hjørnene av tre stener. Et hjørne blafrer med vinden.
Mannen holder i en gitar. Han har nettop spilt. Nå strammer han den ene strengen, mens den ene kvinnen synger en tone for å hjelpe ham. Han har sort hår på magen, men ikke noe på hodet, som er rødt.
Den andre kvinnen, rødblond med bred munn, holder et glass. Stetten har falt av. Hun har ringer på fingrene, hvite shorts og en herrehatt.
En måltrost, et eller annet sted i trærne, etterlikner kvinnens røst. En flue lander på mannens hode. En larve kryper målbevisst langs dukens ene kant. En mark graver en gang under mannens ben. En kentaur står til knes i bekken og vrinsker utfordrende. Et barn i dongerikjole kommer løpende med en polkagris i hendene. Himmelen er gråblå mens landskapet er solopplyst og nyvasket. En regnbue strekker seg fra mannens venstre skulder til ytterkanten av bildet. Bak et tre står herr Bramati. Han ler.
Plutselig forstår jeg at alt henger sammen, at alt er ett. Jeg går tett opp til vindusglasset og ser alt på nært hold. Jeg ser hvordan den samme strukturen gjentar seg: hvordan alle overflater er bygd opp av farvet lys. Jeg ser irisen i herr Bramatis øyne. Den er ikke lenger ren blå, men består av rektangulære felt av farvet lys: avvekslende røde, grønne og blå som regnbuen, som skogbunnen, som vinen i det ødelagte glasset, kvinnens shorts og kentaurens hover på elvebunnen.
Barnets kne, som larvens følehorn, alt er bygd opp av repeterte mønstre av rødt, grønt og blått, rødt, grønt og blått.
Alt som er til.
Jeg ser på herr Bramati. Øynene vår møtes. Han roper noe til meg. Leppene hans sprekker.
(Slutt)