..ropesang Homer på ei strand i Hellas og hadde ikke noe annet å hjelpe seg med en sin egen stemme. Siden har vi fått trykkepresser, prosceniebuer og Internett og det begynner å bli et alvorlig problem dette: Hvordan overleve som historieforteller i en verden full av kommunikasjonsteknologi.
La meg melde min egen posisjon med en gang: Jeg vil gjerne bruke nettet for alt det er verdt. Derfor legger jeg så godt som alt jeg skriver ut på veven. Og jeg håper at noen leser det. Og ville blitt lykkelig hvis noen kopierte det. Og ekstatisk hvis de sendte det videre til vennene sine.
Hittil har dette resultert i et par skoleforestillinger. Også hender det jeg får post fra norskelever som skriver særoppgave. De tror jeg er den største siden Ibsen, siden det bare er hans og mine skuespill de finner på nettet.
Det er ikke stort å bli feit av. Men jeg har heller ikke tapt ei krone på det.
Når jeg kan være så løssluppen skyldes det selvsagt at teatermanuskripter i digital form uansett ikke er noen salgsvare. Hadde jeg skrevet romaner eller fått antatt et filmmanus, så hadde utfordringene vært større.
Så la meg si noe om de utfordringene. Først hva vi absolutt ikke bør gjøre. Så, hva vi kanskje kan gjøre.
Leserne, lytterne, kundene, tilskuerne, fansen – dem vi lever av. Ikke støt dem bort.
Til internt bruk og i øyeblikk av rettferdig harme kan det være opportunt å kalle fildeling for tyveri. Det er i beste fall upresist. Tyveri forutsetter at noe forsvinner, men verket er ikke blitt borte. Opphavsmannens inntekter er redusert, men bare hvis fildeleren var villig til å betale i utgangspunktet. Å framstille all uautoriserte fildeling som tap for opphavsmannen er fristende, men feil. Forholdet mellom lovlig og ulovlig nettbruk er ikke et nullsumspill der totalen er konstant. Å skremme noen bort fra en tvilsom fildelingstjeneste vil ikke automatisk få dem til å bruke penger på lovlige tjenester. De kan like gjerne bruke mer tid på dataspill eller skateboard. Og motsatt: En lovlig tjeneste med gode produkter vil føre til økt lovlig nedlasting, men også til økt bruk av uautoriserte tjenester.
Det kan synes som flisespikking å henge seg opp i et enkelt ord, men kundens goodwill kan ødelegges over natta med en flåsete kampanje . Spesielt hvis kampanjen rammer kundens barn.
Skal vi sammenlikne ulovlig fildeling med noe, må det eventuelt være trikkesniking. Snikeren kan være en asosial slask, eller en fattig stakkar som utnytter ledig kapasitet. Det er uansett viktig at irritasjonen over snikingen aldri går ut over de betalingsvillige kundene, slik det skjedde på Østfoldbanen i mai, da NSB lot et tog fullt av betalende passasjerer stå i tre kvarter på grunn av én snikende familie.
Og det er jo akkurat det samme som har skjedd i platebransjen. I en årrekke måtte betalingsvillige kunder vente på lovlige nedlastingstjenester mens internasjonal platebransje førte sin krig mot Napster og andre fildelingstjenester.
Heldigvis går det an å lære av andres feil. Så la oss håpe forlag og filmselskap ikke går i plateselskapenes fotspor.
Den andre store bommerten platebransjen gjorde var forsøket på å legge kopisperrer på produktene sine. Var man heldig hindret de bare kunden i å spille platene. Var man uheldig ødela de datamaskinen. Hovedeffekten var uansett å skyve musikkelskerne over til Internett.
Hvis vi ønsker at publikum skal respektere våre rettigheter, må vi også respektere deres. Vi må akseptere at det ligger et visst handlingsrom i å ha kjøpt ei bok eller en cd. Noe av dette, som å ta private kopier, er nedfelt i lovverket. Annet burde vært det, som det å selv velge avspillingsutstyr eller lagringsmedium. Litt om piratkopier: Jeg fikk mitt første eksemplar av Egners «Sjørøvervisa» i 1966. Den er ærlig kjøpt og betalt, men lar seg ikke spille på noe av det utstyret som fyller opp huset mitt i dag. Å måtte kjøpe et nytt eksemplar hver gang musikkteknologien endrer seg, er ikke noe godt prinsipp. Det er mulig at Egner alltid vil være tilgjengelig på nye medier, men det samme gjelder dessverre ikke Front Pages debutplate eller odde innspillinger av «The Pirates of Penzance». For smale utgivelser kan ripping være ensbetydende med kulturvern.
Uansett hvor godt formålet kan synes, må det settes grenser for hva slags midler man kan ta i bruk. Respekten for privatlivet er en slik grense. Det finnes situasjoner der politiet med en rettskjennelse i ryggen kan forlange å få se internettilbydernes logger over kundenes nettrafikk. Privatpersoner eller firmaer må aldri få en slik mulighet. Bare det å ønske seg muligheten viser manglende forståelse for helt grunnleggende spilleregler.
Så over til hva som bør gjøres.
Det finnes en vilje til å betale, både for film og ebøker. Utnytt den før den forsvinner. Få på plass nedlastingsordninger fort og husk at de må være minst like gode som gratistjenestene. Lær av fildelingsprogrammene. Hvis de er populære så er det fordi de har en funksjonalitet folk liker. En ting det går an å lære: Det er like gøy å laste opp som å laste ned. Folk liker å vise fram det de har kjøpt.
Som på trikken har folk ulik betalingsevne. Tilby rabattordninger. Gi rabatter til kolleger, medlemmer, jubilanter, pensjonister, studenter og først og fremst barn. Bygg lojalitet istedenfor fiendskap.
Problemet med å selge åndsverkseksemplarer er at kostnadene ved å produsere en ny kopi er tilnærmet lik null. Ikke sats ensidig på å selge eksemplarer. Knytt nedlastingen til abonnement og sosiale nettsteder. Folk vil ikke bare se film. De vil høre rykter før filmen kommer, analysere den etterpå og sladre online om stjernene mens de ser den.
Og når de først har betalt: La brukerne boltre seg i materialet. La dem klippe og lime og redigere og poste og lage lenker til favorittscenene sine.
Suksesskriteriet, tegnet på at tjenestene virker, er ikke at ulovlig nedlasting går ned. Det er at lovlig nedlasting går opp.
Verdensveven er ikke et bibliotek, men én stor tekst. Merverdien ligger i integrasjonen. Mediet gjør noe med innholdet og det er ikke alltid positivt. Det er ikke alle verk som vinner på å bytte kontekst. Teater er sjelden bra på fjernsyn og film er fortsatt best på kino. Noen ganger kan det være lurt å beholde de analoge kanalene. Legg dem ihvertfall ikke ned bare for å være moderne. Noen utgir fortsatt plater på vinyl. Det er ikke sikkert det er så dumt.
Vi har i dag en ordning med kompensasjon for privat kopiering. Den blir betalt over statsbudsjettet og var foreslått til rundt 38 mill for 2009. Akkurat hvordan denne summen beregnes er uklart. Nøyaktig hva som berettigerer til kompensasjon kan også synes vilkårlig. Hvis noen laster ned ei videofil fra nettet så klassifiseres dette som kopiering og er berettiget til vederlag. Hvis den samme filmen streames fra Youtube så er det det ikke. Forskjellen er teknisk og ganske uinteressant både for opphavsmannen og publikum. Det virker rimelig at det er en sammenheng mellom størrelsen på vederlaget og mengden av lovlig kopiering. Slik sett er det i vår interesse med en vid definisjon av hva som er lovlig kopiering.
Så kan vi tenke oss at vi tar et langt skritt videre i samme retning og sier at all fildeling og spredning er lovlig med dertil hørende kompensasjon. Det er også mulig at en slik ordning kan gjøres frivillig. Hvis man publiserer verket med en lisens som tillater fildeling så er man berettiget til kompensasjon – ellers ikke.
Det kan høres drastisk ut, men det kan hende det er det beste vi kan oppnå. For sannheten er jo at vi vet svært lite om hvor historiene våre tar veien. Akkurat nå er Max Manus kanskje på vei over Andesfjellene med eseltransport. Hvem vet når Død snø vises på lokal-TV i sør-Korea? Selv uten fildeling er det en ugjennomtrengelig verden. Det vi ikke vet er det vanskelig å ta stykkpris for.
Det som er klart er at alle kompensasjonsordninger må bygge på opphavsretten, ikke innskrenke den. Uten opphavsrett har vi ingenting å kreve kompensasjon for.
er en annen interessant modell. Dramatikere som har fått utgitt manus i bokform opplever, ihvertfall gjør jeg det, at dette først og fremst er en måte å gjøre seg nytte av innkjøpsordningen på. Bøkene selges i liten grad over disk og på bibliotekene er de hyllevarmere til irritasjon for bibliotekarene. En digital manusbank, som NATs DRAMAS, men med søkbare digitale manus, hadde vært et spennende alternativ.
Kommunikasjonsteknologien utvikler seg hele tida, og forandrer både hvordan vi forteller historier og hvordan vi tar oss betalt for det. Siden Homers tid har stadig nye generasjoner møtt nye utfordringer og løst dem. Trykkeriene førte til opphavsretten, teatrene ga oss billetten og radioen ledet til lisensen. Det som var uhørt i går er selvfølgelig i dag. Det som er smarte strategier i dag kan være bakstreversk i morgen. Det er Odyssevs snarrådighet vi trenger, ikke Trojanernes murer.
Det som står fast er at det alltid vil finnes historier og at noen alltid vil fortelle dem.