skuespill
av
Tord Akerbæk
Riss
/home/tord/skrift/riss/riss.odt
totalt 97 sider
8/7 2007
Tord Akerbæk
Iddeveien 48 1669 Halden
+47 92228691
http://www.akerbaek.no/
tord@akerbaek.no
Manuset ble påbegynt 1. februar 2003.
Første versjon ferdig mars 2005.
Ikke lokk opp øya. Da er løpet kjørt.
Så lenge du holder øya igjen, er du trygg. Da kan døm ikke nå deg.
Ennå har du litt tid igjen.
Snart skal du halas ut av nattefriheta, draes ner i kjøkkenmorran og frokostmaset og sendas avgÃ¥rde te skolehælvetet og sÃ¥ komÂmer sommerferietomrommet og ungdomskoletorturen og den videregÃ¥ande hjernevasken og sÃ¥ mÃ¥ du byne Ã¥ arbe.
Og før du vet ordet av det kommer ei eller annen megge og sier ho er på tjukken og det skal du værsågod være glad for å høre og så må du bygge et hus og kjøre te Sverige og kjøpe bleier og ungane dine ler av deg og tar bilen uten å spør og sluttær å besøke deg på gamlehjemmet og prestefaen kommer og pælmær jord på deg og sier du levde et rikt liv.
Men ennå eier du di ega tid.
To minutter te. Kanskje tre.
Før alt byner å skje.
Hold øyene lokka litte granne te.
Nyt momanget før honningdrÃ¥pedaen treffer tunga og du blir sugd inn i eimen av nystekte rundstykker og nye slengbukser og den første kjæresten din skal holde deg i handa gjennom en svimlande lang skolevei før du kastær deg ut i den spinnville, hugælne ungdomstida og plukkær guttær som drops i buttikkÂhyllene og dansær pÃ¥ danskebÃ¥ten og øyhopper som en liten kanin rundt Egeerhavet og blir au-pair i Paris og oppdaga og modell pÃ¥ catwalken og kommer hjem og blir motejournalist og treffer han som har vært der og venta pÃ¥ deg hele tida og som har dem blÃ¥aste øyene i verden og dere fÃ¥r fire helt ualminnelige koseungær som spanderer cruiseferie pÃ¥ dere og tar bilde av deg i soffakroken med alle barnebarna.
Det er like før det byner.
Like før.
(Ei vekkerklokke ringer. Ei til. Ei tredje kræsjer i gølvet. StemÂmer roper. Flere klokker. Banking pÃ¥ dører. Rop.)
På tide å stå opp.
Klokka er halv åtte.
Lindaaaaaaaaaa!
(Synger)
Nå er det mat å få. Nå er det mat å få.
Nå roper jeg ikke flere gangær.
Øy!
Drog!
Tida går!
Ta med deg kniv, skje og gaffel.
Ã…se Johnsen er alt oppe.
Åse har dekt bordet. Kokt kaffe og rista brød.
Værsågod.
Åge Elgåen sover ennå.
Roy Nyberg akær nerover trapperekkverket.
Rompa mi!
I et gult hus med kirsebærtrær foran, hører Torunn Olsen med et halv øre på morraandakten i radio. Øyene hardt knepe igjen.
Helliget vorde ditt navn
Sier radioen
For sånn sier døm fortsatt Fadervår og det er stadig tre år igjen te bibelselskapet får ekosersert konjunktiven.
Ennå er verden et forunderlig sted og språket fullt av mysterier.
Det er meldt om fangst av 150kg brosme på stampen.
Klokka er ti over halv åtte.
Tirill Jonassen sitter ved frokostbordet og eter:
Loff med sjokoladepålegg.
Knut Ytterbøen eter:
Grovbrød med gjetost.
Edvin Larsson
Havregryn med mjælk
Og?
Plommesyltetøy som mora mi har laga.
Grete Dyrendal
Knekkebrød med nøkkelost
Linda Dagmann
Honnikorn med skummamelk
Ellen Krudt
Kårnfleiks. Med syltetøy.
Roy Nyberg.
Busemennær i hvit saus.
Gry Karlsen
Havrenøtter med sukker.
HÃ¥vard Hansen
Kneipbrød med Sunda.
Åge sover ennå.
Og i et dunkelt soverom pÃ¥ andre kanten ta byen studderer LilÂlan Edelberg den sovande mora si.
Frøken Edelberg.
Vi kaller ho frøken sjøl om ho har vært gift en gang.
Frøken Edelberg kjenner blikket te dattera borre seg inn mellom skulderbladene og våknær.
Å herregud. Å i all verden. Å i alle dager. Hva gjør du her? Hvorfor har du ikke vekt meg før? Har du kledd på deg? Har du spist? Vi kommer for sent.
Samtidig, et annet sted, sjenkær Åse Johnsen kaffe te mora si. Mora tittær nervøst opp på ho.
Du kommer’nte for sent?
Det går fint. Er det bedre med deg?
Det er’nte noe gælent med meg. Du går’nte her og somlær for min skyld?
Neida.
Snart kommer pappa hjem ...
Tre Ã¥r senære ligger mor tel Ã…se i ei seng pÃ¥ Rikshospitalet. Ho ser sÃ¥ lita ut. Plastslangene kryper som blinde ormær over kropÂpen pÃ¥ ho.
Det går fint mamma. Det går fint.
Det går fint.
Så bryter døm opp.
Rune Dammen
Morna
Tirill
BÃ¥ba
Med munn full av seigmennær.
Kristin
Ha det på badet.
Roy
Ha det på dritærn.
HÃ¥vard Hansen
Mornings.
Jeg ser deg etterpå, da?
Ã…se Johnsen
Jeg kommer snart tebake
Ja ...
Perjo Brekken
Jeg går nå, jeg. Morna.
(Pause)
Morna.
Torunn Olsen
Uten et ord.
Frøken Edelberg.
Ha det bra, vennen min.
Mamma?
Å milde Moses. Det er sant. Du må bli med meg på skolen i dag. Jeg vet ikke annet. Løp og sett deg i bilen.
Lillan, som har visst detta i flere daer alt, sitter allerede i bilen, en lyseblå Simca.
Ã… Jezabel, for et liv. At jeg holder ut.
Sier frøken Edelberg og ryggær bilen gjennom hekken tel Anne Nilsens bestefar.
Nå våknær Åge.
På vei tel skolen går Ellen Krudt forbi det rødmalte huset med rare rutete vinduer der fru Mogens Bøkker bor. Ellen brøytær seg vei gjennom hekken og stirrær på huset. Ellen har aldri sett fru Bøkker. Fru Bøkker er ...
(Et sladrekor av voksen- og barnestemmer:)
Nazzist.
Folkesky.
Litt ensom kanskje?
Spessiell
Spenna gælen.
Ei heks.
Mann hennes var ikke helt god under krigen.
Ho har et lik i vedskjulet.
Ingen har sett det.
Huset ramlær sammen.
Fru Brekken har vært der.
Det luktær mugg i gangen.
Kattepiss på kjøkkenet.
Noen burde gjøre noe.
Ho har en sønn i Oslo, stakkar.
Ingen har sett han heller.
Ellen trekker seg baklengs ut av hekken. Det er samma skuffelsen hver gang.
Fem minutter etter overtar Roy Nyberg plassen i hekken. Han grafsær te seg en neve oljegrus fra veien og kastær mot det lilla-blå-og-grønn-farva vinduet i entreen.
Ingenting skjer.
Så bare vær sånn, da.
Fjorten år senære er det døsboauksjon i haven tel fru Mogens Bøkker.
Ei flott smijernslampe med krussedullær.
Oppsamla inventar fra et helt liv ligger spredt utover i det lange gresset.
Ei krydderhylle. Manglær pepper.
Kobberstikk og skurebøtter.
Kaffekvern
Pøntehåndkléer og blomsterpotter.
Silkestrømper
Og bøker. Mengder med bøker. Innbundne og uinnbundne. Reiseskildringær. Romanær. Leksikon. Samla verk. Håndbøker. Sangbøker. Bøker på svensk og på fransk.
Vi tar døm påsevis. Hører jeg ti kroner for en påse?
Og i løpet av femten minutter er biblioteket te fru Bøkker blåst vekk.
Torunn Olsen passerer hølet i hekken og kastær et blikk inn. Ho ser et blekt tryne presse seg mot kjøkkenvinduet.
(Skriker)
Og løper.
Skal du ikke på skolen i dag, Åge?
Jo.
Hvorfor har du ikke gått, da?
På skoleveien sin, forbi buttikken tel Oskar Lunde, ved den store eka, før den evige tunge bakken, tar Tirill Jonassen en rast.
Det er på tide å ete sjokoladen sin.
En gang i fremtida kommer Tirill te å veie gullerøttene sine på slankevekt.
90 Kalorier. Da har jeg spart opp tre kosepoeng!
Men det er lenge te.
Tirill tar en Juicy-fruit tel dessert i det Roger Dukk dukkær opp over bakkekammen.
(Sladrekoret igjen)
Han dukkær opp overalt.
Han hetter Roger Dukk for det at en gang var det en som ropte
Det var Perjo som hev den ballen.
Nei for det var lenge sia. Det var i gamle daer.
Og det var’nte noen ball. Det var en hundebæsj.
Hællæ dø!
Roger svarer’nte.
Han var med i krigen og tyskerane skjærte ut tunga på’n.
Han fikk granatsjokk.
Svar da. Søplehue!
Han er åndssvak. Alltid vært.
Litt tungnæm, kanskje.
Han sier aldri no, men han går mye.
Roger plukkær opp en plastpåse fra grøfta.
Vil du ha mer?
Sier Tirill og slepper sjokoladepapiret ner foran bena hans.
Han plukker det opp legger det i påsen.
Fy fader, at det går an.
Lenger tebake langs veien ligger buttikken te Oskar Lunde.
Håvard har blitt røksugen.
Jeg må bare inn å ha no røk.
Du får’nte kjøpt røk her.
Jeg ska’nte kjøpe. Han er blind.
Oskar Lunde er blind.
Ã… uskyldige tid. Ã… uskyldige land. Der en blind mann kan drive buttikk.
Hva skal du ha, Perjo.
Ei pakke Petterøs med Rizzla.
Edvin?
Nei, ikkeno.
(Til Oskar Lunde)
Jeg sku hatt no smågodt.
Mye da?
For fire femti. Sånne. Og sånne der.
Ã… henner da?
Her borte. Nei, der.
Her?
Nei. Ikke den.
Hvem da?
Den over. Den ja. Også en av døm gule. Det er døm nere på sida.
Håvard er bak disken og hentær røk.
Er det noen bak disken?
Er det noen bak disken spør jeg?
Jeg står jo her.
Det er flere av dere her. Jeg kan høre’t.
Det er bare meg. Jeg er her borte ved automaten.
Tolv år etter våknær Edvin på en benk i Paris og vet at noe er veldig, veldig gælent.
Det var’nte meg.
Hva da?
Jeg vet’nte. Passet. Hvor er passet.
PÃ¥ magan din.
Jeg trudde jeg hadde mista passet.
Du sa: «Det var’nte meg».
Billetten.
Den har jeg.
Vi må komme vårs hjem. Et eller annet er gælent. Veldig gælent.
Hva da?
Jeg vet ente.
Hva er du for en?
Jeg hetter Edvin Larsson.
Han sier bort navnet sitt.
Er du sønn te Svensken?
Alle kjenner alle.
Nei. Det var bestefaren min.
Skal du ha no?
Nei, jeg bare ...
Jeg vin’te ha non i buttikken som ente skal handle.
Utafor på veien går Roger. Han er 15 sekunder bak skjema.
Håvard sniker seg ut med fire pakker rulletobakk i lommene og et fornøyd røyskattglis rundt munn. Daen er redda.
Mer da?
Nei, takk. Ha det.
SÃ¥ plutselig er Ã…smund der.
Ã…smund
Inne i Oskar Lundes buttikk. Lydløst som ei katte glir han inn bak Oskar Lundes disk, bak Oskar Lundes rygg og bort tel Oskar Lundes kassaapparat som fortsatt er åpent. Rask som en stålorm hentær han tre rø hundrelappær og sju oransje tierær. Så er’n vekk igjen, stille som et spøkelse.
Åsmund er bare sjuk. Han kommer tel å komme i fengsel.
Nei. Nei, for jeg sa bort navnet mitt.
Roy entrær skolegården samtidig med Tirill.
Hællæ Tirill. Fine pættær du har’a.
Fy fader! Jeg skal si det.
Skolebyggningen er et napoleonskakekremhvitt trehus med skråtak, mosegrodde taksten og brune karmær, som ble bygd på trettitalet en gang.
Ved det sørøstre hjørnet pÃ¥ skolehuset stÃ¥r et lønnetre, sletent og vanskapt, frodig, skyggefullt og overbærandes, trygt som ei mor og snilt som ei katte, med sammengrodde grener og større pedaÂgogisk talent en det meste av lærærstaben.
Foran lønna ei drikkefontene med tre tette høl og ett åpent som kyndige fingrær lett gjør om tel et presisjonsvåpen på varme sommerdaer.
Fy fader! Jeg skal si det!
Bak tilbygget ei rekke med søpledunkær som, alt etter behov tjener som kommandosentral, tronstol, spellebord, asyl, fangeÂhøl, fristed eller torturkammer.
I leskuret står et demontert klatrestativ.
Som opplevde en hektisk, ukelang karriere en gang pÃ¥ høsten toogsøtti, men ble rødda vekk da Perjo ramla ner og brakk forÂtanna.
Alt samma omgitt av asfalt. Asfalt! Et solid underlag for den desperate timinutters utageringa som skjer en gang i timen, regelmessig som en geysir, og kallas for friminutt.
Mere blo, mere blo ...
En kan tenke seg at gress
Skauvbånn
MÃ¥se
Svaberg
Bekkefar
Torvstrø
Ã…kerduk
Neopren
Gøre
eller litt sand, kanskje
hadde vært bedre, om ikke annet sÃ¥ med tanke pÃ¥ det ortopeÂdiske, men ikke ennÃ¥, ikke ennÃ¥.
Og gjennom denne skolegården, der jentehvin og guttebøling allerede har nådd et desibellnivå som ville skremt vannet ta et ansvarlig arbeidstilsyn, spankulerer, med hendane på ryggen og trynet i været, vakthavande lærær: Algot Bjørkeland. Han er blindære enn Oskar Lunde, døvære enn fru Mogens Bøkker og stummære enn Roger Dukk, som akkurat da går forbi på veien, stadig femten sekunder etter skjema.
Han ser ikke Rune Enger gni knokane inn i bakhuet pÃ¥ Tor-Einar Arntsen. Han hører ikke Line Ludviksen fortelle fire venÂninner hva kleene te Anne Nilsen er laga av og han kommentÂerer ikke at Jon Kerenski løper forbi med sko bare pÃ¥ venstre benet.
Jan-Ove Grinda har pissa i den andre.
Han ser ikke verden på nært hold sånn som Glenn Gustavsen gjør det når Sjur Sommero trøkker trynet hans ner i asfalten.
Gir du deg!
Nei.
Han hører ikke hjelpesløsheta i stemmen tel Sjur nÃ¥r han gjenÂtar:
Gir du deg, sier jeg.
Nei.
Du må gi deg, for jeg har vonne.
Nei.
Og Sjur drar Glenn opp i kneståande og slenger’n overende en gang tel for det han ikke finner på noe bedre.
Gir du deg nå?
Nei.
Jammen ...
Ã…tteogtjue Ã¥r senære skjelver den samma hjelpesløsheta i stemÂmen te Sjur om igjen.
Jammen vi er jo lønnsomme, jo.
Døm legger ner alikavæl.
Men vi går med overskudd. Døm sa vi går med overskudd.
Døm gir eff. Døm skal fløtte tel Polen.
Jammen ...
Lærer Bjørkeland ser ikke hvem ta jentene som har bynt å bruke behå.
(SCHVUPP)
Fy fader. Jeg skal si det!
Han ser ikke hvem som er forelska i hvem.
Knut!
Jeg skal spørre deg fra Linda.
Er’nte ho sammen med Håvard’a?
Vet ikke, jeg.
Sku’ bare si det, jeg.
Skal jeg si no tebake, eller?
Jeg vet’nte jeg.
Skal jeg si det?
Hva skal jeg si da?
Kan du’nte bare si at det er greit?
Jo.
Da sier jeg det, da!
Han hører ikke bremsane hvine når Åge Elgåen, sen som alltid, løper over storveien. Han ser ikke Åsmund bevege seg gjennom mølja, hoftene først, svarte øyer gjømt bak panneluggen, og han hører ikke beundringa i jentestemmene.
Skal du vær’ med på den bussturen eller, Åsmund?
Du spør ikke en tretten år gammal gutt om han «skal være med på» en obligatorisk utflukt, en ekskursjon som er en del av undervisninga i samfunnsfag og naturfag og har vært planlagt i to månter.
Kanskje det. FÃ¥r se.
Om ikke gutten er Ã…smund.
Åsmund, som seks år senære, med ræva full av dop på toget fra København, blir tatt i narkokontroll for første gang.
Kunne du tenke deg å ta av deg buksene frivillig?
Nei, jeg kunne ikke tenke meg det.
Men det er bare tomme tønner.
Han griner om natta.
Pissær i senga
Han har hår som ei jente.
Bare pipestælkær og fuglebrøst
Det her er lærær Bjørkeland.
også kalt
Mørkemann
Bjørkeris
Møkkamann
Og Soppen
som underviser i kristendom og naturfag og har to interesser.
Israel og amfibier
Tilgi lærær Mørkemann at han er døv. Han har vært lærær i femÂogtredve Ã¥r.
Om tre år skal han lokke døra tel det lille huset sitt bak seg og vie resten av livet tel å skjære i froskær.
Studere salamandrær
Og bære seg
Delta i samfunnsdebatten
Tilgi at han er stum og blind også. Det kunne vært verre.
Tirill.
Liss.
Ã…smund? Har noen sett Ã…smund?
Han gikk bak skuret, frøken.
Rune.
Jeanette.
Ã…se.
Glenn.
Sjur.
Tor-Einar.
Torunn.
Kristin.
HÃ¥vard.
Gry.
Gry og Grete?
Ã…ge. Er her ser jeg.
Edvin. Du ser litt blek ut Edvin. Du blir ikke syk for oss?
Jeg sa bort navnet mitt.
En da i nittenåttifem vil Edvin åpne en bankkonto.
Hvorfor skriver du opp navnet mitt?
Kontoen må jo stå i et navn.
Kan du ta det bort igjen?
Hva da?
Navnet.
Kanskje du skulle drikke et glass vann?
Per-Johan.
Ingen kallær Perjo for Per-Johan. Ikke mora hans engang.
Jon
Her.
Bare en sko idag ser jeg?
Ja, jeg mista den andre.
Jeg lurer altså noen ganger på hvordan dere klarer det.
Ellen.
Line
Fem år etter er Line gravid for første gang.
(Og så eksploderer scenen i en serie fødsler. Barn kryper ut, blir voksne, føder nye barn og dør i rasende fart.)
Over huet pÃ¥ lærærn henger karta. Der er kart over verden, over Europa, over Norge og over Det hellige land. Alle samma monÂtert pÃ¥ sinnrike fjærmekanismer sÃ¥ dem alltid kan trekkas ner om noen skulle trenge Ã¥ finne veien tel Roma, Ã…lesund eller Nazaret.
Da kom israeleane herfra og herfra og stengte araberane inne i en genial knipetangsmanøver.
Når lærær Mørkemann underviser i kristendom, eller historie, eller hva det er for no, så ser du åssen ting henger sammen.
Det var Moshe Dayan, det! Han med lappen på øyet.
Og om dere leser i åpenbaringen. Så står det der alt samma. Det har vært kjent i totusen år. Roma skal gjenoppstå. Jødane skal få tebake landet sitt og hele verden skal gå under i et blodig slag med folk og dyr land og byær og djevelskap.
Men Frøken Edelberg. Ho lærer bort kristendomsom om det var regning eller helselære eller no.
Nå skal dere få tegne en tegning av Joakim og hans hustru Susanna. Susanna var gift med Joakim, og Joakim bodde i Babylon.
(Synger)
Joakim uti babylon, hadde en hustru Susanna.
Bare en masse folk som bader.
Hva het hustruen til Joakim?
Ã…ge? Ã…ge!
Jeg vet ikke.
Men hvorfor i all verden rekker du hånden i været når du ikke vet svaret? Åge?
Fordi at ... Kan jeg få gå på do?
Frøken Edelberg sukkær og tolv år senære gjentar mora tel Åge det spørsmålet ho har prøvd å få svar på hele formiddan.
Hva hetter ho for no?
Hvem?
Denna dattera din som du klarte å skaffe deg.
Ã…. Ho.
For du husær vel hva dattera din heter?
Susanna.
Sier Ã…ge, som ikke husær navnet pÃ¥ hverken jentongen eller mora, og innser i det samma hva den nødløgna kommer tel Ã¥ koste av ekstra arbe: presangæ som mÃ¥ pakkas om, merkelapÂpær skiftas, postkort skrivas av.
Jeg har tenkt å sende ho en presang.
Ã…ge. Ã…ge.
Hæ?
Det er i orden.
På sin egen lille pult sitter Lillan Edelberg som er dattera til frøken Edelberg og seks år for lita til å ha noe i den her klassen å gjøre, men som er her i da alikavæl fordi frøken Edelberg ikke har noe annet sted å gjøre ta ho.
Hvordan går det med deg.
Bra
Du kjeder deg ikke, lille venn?
Nei.
Hvis du kjeder deg må du si ifra.
Jada
sier Lillan og lurer på åssen det er å kjede seg.
Hva holder du på med?
GÃ¥ vekk! GÃ¥ vekk!
Skriker Lillan uten en lyd.
Skriver brev.
Til hvem da.
Til noen.
SÃ¥ fint.
Ti år senære snurpær munn te Frøken Edelberg seg sammen på den samme måten.
Det er ditt valg. Du velger selv hvem du vil være sammen med. Men hvis du gjør det for å plage meg, så syns jeg det er barnslig.
Det har ingenting med deg å gjøre, mamma.
Vet du. Det tror jeg altså ikke noe på.
Det kan ikke jeg gjøre noe med.
Inn i mitt hus slipper han ihvertfall ikke.
Neida. Jeg skal bare ha ham på rommet mitt.
Det skal du aldeles ikke.
Mamma. Du har sagt at jeg bestemmer selv på mitt eget rom.
Det sa jeg da du var seks år for at du skulle lære deg å ta ansvar. Det har ingenting med dette å gjøre.
Jeg inviterer en gjest. Inn til meg.
Ikke gjennom min entré.
(Pause)
Hils fra meg, da.
Sier Frøken Edelberg og listær seg videre mellom pulteradane.
Men det her er ikke daen for klasseromsundervisning.
Hverken i kristendom.
(synger)
Sjung mina bröder för Potifars fru!
Naturfag
(synger)
Småfroskene, småfroskene er morsomme og se.
Engelsk
(synger)
Michael row your boat ashore. Halleluja.
Regning
(synger)
Lasta bananer hele natta lang. Dagen gryr og jeg lengter hjem.
Geografi.
(synger)
Noen barn er brune som et nystekt brød.
Historie
(synger)
Napoleon med sin hær over alpene dro.
eller lærer-Bjørkeland-fag
(synger)
Shalom a lechem. Vi synger shalom, shalom, shalom a lechem.
For i da skal vi på tur.
Tryggve Hansen fra Bussmarks bilruter står klar på utsida porten med den diare-farva bussen sin.
(Oppskjørta)
Dette er ikke en kosetur! Dette er en ekskursjon!
Dette er en del av undervisningen i heimstadlære og naturfag.
Lærer Bjørkeland skal være med. Det er ikke meningen at dere skal kose dere.
Fritt for å sitte bakerst.
Fritt for å sitte bakerst.
Fritt for å sitte aller bakerst
Jeg sa det først.
Liss, kom og sitt her.
Gry!
Skoen din, Jon ...?
Fløtt deg!
Her er’e opptatt
Og her.
Jammen ...
Har noen sett Ã…smund?
Jammen jeg sa det først!
La’n få sitte ellers tørnær’n.
Femten år etter bruker elevane fornavn på lærerane.
Bjørg. Kan jeg sitte ved sina deg?
Hvem snakker du til?
Deg. Hetter ikke du Bjørg ‘a?
Jovisst gjør jeg det. Det gjør jeg sannelig.
Til å byne med kjenns det rart.
(Prøvende)
Goddag alle sammen. Jeg heter - Bjørg - . Jeg skal være klasseforstanderen deres i år.
Men en vennær seg te alt.
Jeg heter Frøken, jeg mener Bjørg.
Det er merkelig i førsten.
Hei-hei. Bjørg heter jeg.
Men te slutt blir det nesten helt naturlig.
Jeg tenker vi sier ‘Frøken’, jeg.
Åsmund er her, frøken.
Prøv å gå rolig inn i bussen!
Så bærtær bussjåfør Hansen helt unødvendig i hornet og svinger bussen ut på storveien og inn i forsommerdan, fullasta med intriger og sjalusi, drømmær og snusfornuft, gryandes kjærlighet og gammalt nag.
Bussen kjører forbi firemannnsboligen der familien Johnsen bor.
Den grå Volvo kassevogna på gårdsplassen betyr at faren til Åse har komme tebake den her gangen også.
Gud. Takk.
Han stikker’nte av for godt før om seks år.
Hvor skal det bli av vårs nå da?
Det går fint, mamma. Det går fint.
Bussen kjører forbi døra Åge løp ut a for en time sida.
Ã…ge sitter taus foran Roy.
Roy er en ordkunstnær. Han samlær på ord. Han leker med døm. Han suttær på ord som Tirill på jordbærdrops.
Et nytt ord hver da.
Ordet i da er:
Rompis!
Øy! Åge, du er en rompis.
Fy fader. Åge er en rompis, asså.
Ã…ge, er du en rompis, eller? Ã…ge!
Ja?
Rompis.
Rompis sjæl.
Å, i Helsikåta. Å fytte ...
Det skal du ha igjen.
Frøken! Åge kalte meg rompis. Er det lov, eller?
Hold opp a, Roy. Du er så tett i huet at en kan høre tremarken gnage. Hjernen din er så røten at den renner ut ta nesa på deg når du leær på huet.
Sier Ellen. Og Roy sier ingenting, for sjøl Roy skjønner det er meningsløst å kalle Ellen for en rompis og atten år senære trivas han fremdeles ikke helt sammens med jenter.
Guttær, skal vi gå ut eller? Bli med en tur ut i skjulet, Jon.
Ã…for det?
Bare derfor. Bli med a.
Si hva vi skal gjøre i skjulet da.
(lavt)
Jeg har ei flaske ute i skjulet.
Kan du'nte hente ho hit da?
Nei, vi tar’n ute i skjulet. Vi drekker ute i skjulet så får vi være i fred.
I setet bakafor sitter Liss og Line og synkroniserer verdensbildet sitt.
PÃ¥l
Har du sett bena hans eller?
Jeg syns han er fin. Døm skal vær’ litt sånn ... Guttær skal vær’ litt sånn.
Jan Ove
Han er jo helt ...
Men Ã…ge, da?
Ã…ge!
(Latter)
Seksten år og en da inn i framtida ligger Gry tett inntil kjæresten sin i ei smal seng med krøllete laken og forteller hemmeligheter.
Fra jeg var ti te jeg ble søtten var jeg hemmelig forelska i bestevenninna mi.
Hva skjedde da du ble søtten.
Da fortalte jeg det.
Gjennom det møkkkete vindu' ser Åge tida gå.
Tida går fortære enn bussen.
SÃ¥ rart.
BussjÃ¥før Tryggve Hanssen trÃ¥r pÃ¥ bremsen som den ansvarsbeÂvisste yrkessjÃ¥førn han er, og regulerer gløppa te bilen foran mens han smÃ¥bannær over at det alltid er kø pÃ¥ den her veien.
Langs veien står kornåkrane grønne og uendelige. Tryggve Hanssen tenker på steppene i Russland.
Steppene i Russland.
Tjue Ã¥r senære ligger landeveien øde mens traffikken er fløtta hundre meter vestover te den nye doserte motorveien der TrygÂgve Hanssen kjører en dieseldreven Scania turbuss pÃ¥ vei tel Østerrike med sparebankens pensjonistgruppe og irriterer seg over at det alltid er kø pÃ¥ den her veien.
Langs veien stÃ¥r kornÃ¥rane grønne og uendelige. Tryggve HansÂsen tenker fortsatt pÃ¥ ...
Steppene i Russland.
Enda tjue Ã¥r senære fungerer motorveien som avlasting for den nye firefelts autostradaen der sønn tel Tryggve, HÃ¥vard HansÂsen, kjører ekspressbussen med pendlerær tel Gøteborg og irriÂterer seg over at det alltid er kø pÃ¥ den her veien.
Mellom veiane vokser pjuskete striper med grønt korn. PlutseÂlig, uten Ã¥ vete Ã¥for, tenker HÃ¥vard pÃ¥ steppene i Russland.
Steppene i Russland
SÃ¥ skyver han den merkelige tanken bort og konsentrerer seg om traffikken.
Men akkurat her og nå er Håvard Hanssen en gutt på tolv år som ikke skiller seg fra døm andre tolvåringane rundt han på annen måte enn at faren hans er bussjåfør på akkurat den bussen som fraktær klassen hans på tur ...
Ekskursjon
På ekskursjon tel et sted der døm sier det skal være tegningær i berget som er femtusen år gamle.
En bussjåfør, en bussjåfør.
Det er en mann med godt humør.
Synger døm andre og Håvard leær leppene lydløst, men passær på ikke å se i øyene tel faren i sladrespeilet for hvem er han?
HÃ¥vard!
Håvard, sønn tel bussjåføren Tryggve, som heiær på Westham og har fersk suppe tel livrett og skal bli bussjåfør en dag eller mekanikær ...
HÃ¥vard ...!
Eller HÃ¥vard Hulken som røker snadde og har hatt fast følge med Linda Dagman i to daer og en da skal eie en Harley DavidÂson og drepe et menneske.
Rompis.
For eksempel Roy.
Og som er redd for at faren skal finne på å rope
Er’u med eller?
Som han alltid gjør på biltur.
Eller har du ramla ta?
Bussen kjører forbi Roger Dukk
Han dukkær opp overalt.
Liss og Line driver stadig på.
Nei! Jo, men ja,
Ja! Men helt motsatt også på en måte.
Ja! Det er akkurat det jeg også tenker.
Jeg og.
Atten år og to månter senære sitter adm.sales.man Liss Riiser rak i ryggen og stiv i nakken og prekær med utsendingen fra konsernet.
Mm.
Ja?
Mm. Nei, men jeg er helt enig.
Ja? Ja, for
Ja! Det eneste er ...
Men det ...
Ja! Ja?
Det kunne vi kanskje ...
Mm. Mm. Men du ! Hva om vi ...
Du mener å ....
Ja! Og da ville jo ...
Ja, jo. Ja, vi kunne ...
Men da er vi jo enige da!
Ja, det tror jeg vi er.
Mm.
Sier Liss og slappær a i skuldrane. Ho har halt i land to og en halv million lysegrønne amerikanske dollar.
Ã…ge har fonne en ledig plass.
Men det er ved sina Jeanette.
(Drømmende)
Jeanette ...
Jeanette har permanent, løsvippær og et svart fløyelsband stramt rundt halsen.
Åge prøver å finne på noe å si.
(Lang pause)
Fløtt deg.
Voffor det?
Du skakke sitte ved sina meg. Er du helt tett, eller?
Atten år senære har Jeanette fortsatt permanent og løsvippær.
Åge har fått ei datter.
Det er du som er Marte?
Ja.
Gledær du deg tel å treffe farmor?
Ja.
Du har’nte troffe Farmor før?
Nei.
Men ho har skreve kort og sendt deg masse presangær og greier?
Ja.
Du, det er en tingen som er litt rart med Farmor. Ho kommer kanskje tel å kalle deg for Susanna.
Bussen tar a fra storveien og følger en smal svingete grusvei bort fra
Steppene i Russland
Og oppover i et annet slags landskap.
Gult gress fra i fjor.
Nytt grønt fra i år.
Bare fjellrabbær, lave haugær.
Ståltråd med strøm i,
på råtne stolpær.
En gusjegrønn dam
midt i ei myr.
Og overalt vokser det ener:
Høye og svaie som master
lave og krypandes som lyng.
Klumpete små enebærbusker.
Enerkratt svære som hus.
Og mellom buskene små havær,
pranger og portrom, streder og smug.
Tusen hemlige steder for døm
som ennå kan bøye seg ner
og krype på kneene uten en lyd.
Bussen stoppær der veien sluttær og stÃ¥r stille i et langt øyeÂblunk. SÃ¥ Ã¥pnær’n opp dørene og gulpær ut maveinnholdet.
Jeg skal ut først.
Nei, jeg.
Fritt for å gå sammens med Jon
Fritt for å gå sammens med Jon.
Jeg sa det først.
Fritt for ikke å gå sammens med Roy.
Rompis.
Fløtt deg.
Gå nå rolig ut av bussen
Gry!
Grete!
Frøken, Jon har bare en sko.
Da vil jeg at dere lager grupper på tre og tre og holder sammen så ingen av dere går dere bort. Og hold dere unna dammen.
Seks år senære reiser Lillan Edelberg seg fra hotellsenga der ho har logge å nøte ensomheta og går ner i resepsjon for å etterlyse mora si.
Det var ikke nødvendig, Lillan. Det var det virkelig ikke.
Mamma, du hadde vært borte i to dager.
Du trenger ikke ta den nedlatende tonen. Jeg vet nøyaktig hvor lenge jeg var borte.
(Pause)
Og det var ikke i to dager.
Klokka var tolv på lørdag og du gikk ut etter lunsj på torsdag.
(Skarpt)
Det var ihvertfall ikke nødvendig å blande inn politiet. Gud vet hva politiet i det landet kunne funnet på. Du kunne lett selv.
Mamma, jeg er ikke kjent i Bankok.
Det kan vi snakke om siden.
De hellerissningene vi ser her, dere, er mange tusen år gamle. De er laget av mennesker som bodde her i landet lenge før oss.
Det kan du tru jeg har god bruk for å vete.
Er det noe, HÃ¥vard?
Nei?
Du så ut som om du hadde lyst til å si noe?
Bli ferdig. Jeg er røksugen.
Rissningene viser spor av jordbruks og veidekultur. Veide betyr jakt. Her ser vi mennesker med plogjern og spyd og en hjort.
Det har’nte no med meg å gjøre.
Den gang var jordet her var en havbukt og her lå det sikkert mange båter. Disse båtene kunne være ganske store. Hvordan vet vi det? Linda?
Vet ikke, jeg.
Fordi de er tegnet med passasjerer ombord. Disse strekene er mennesker. Denne båten kunne ta syv passasjerer og denne her har en-to-tre-fire ...
Takk vi har skjønt det nå.
... sytten streker og en lang strek bak. Den bak er nok en vikingÂhøvding.
Frøken! Frøken!
Ikke du og, da!
Ja, Tor-Einar?
Det du sier er gælent.
Javel?
For havet gikk ente opp hit i vikingtida for da kunne ente døm gravhaugane der nere vært der, og det der er’nte et vikingskip, men et meiefartøy fra megalittperioden.
Jeg hater den gutten.
Jeg hatær den klysa
Han gjør det for å sabotere.
Han gjør det for å smiske.
Tusen takk, Tor-Einar, men jeg tror jeg vet hva jeg snakker om.
Men der ern’te sant.
Hold kjeften på deg, din snørrhovne viktigper.
Treogtjue år etter sprekker det for Perjo Brekken og han hveser tel Atle, sønn sin.
Har jeg sagt no, eller?
Det var like før.
Er’e du gaulær etter?
Sier far til Perjo som har vært død i to år.
Ente bry deg.
Hæ?
Lokk kjeften, du gapær så ei skjære kunne fly rett inn.
Svarer du far din.
Perjo fÃ¥r overraskandes hjelp av sin egen bestefar, lagt i jorda for femogtjue Ã¥r sia, som stÃ¥r og ruvær en-fireogÃ¥tti pÃ¥ strømpeÂlesten bak Far Brekken.
La gutten oppdra sønn sin sjæl. det der har ente du no med.
Nå får du lære deg å inte legge deg opp i are folks saker
Sier hans far bak han, og
Hold tyst, elles får du smake remma.
Hent svolken så skal jeg banke fliret tur deg.
Ser jeg deg røre guttlærven skal jeg skinnflå deg så du inte kan sitte på fire veker.
Radd!
hans far bak han igjen og ei lang rekke av mutte, innbitte farsÂgubbær Ã¥penbarer seg bakafor hverandre helt tebake tel Arilds daer.
Taina karter swinagaslokans wertaju!
Sier Arild, urfaren, og studerer biskt sitt ege kontrafei, hogd i sten, med heva knyttneve og drøppandes hengepikk.
Dette her, det er en fruktbarhetsgud, eller en krigsgud. Han ser riktig krigersk ut.
Så sprer døm seg utover i terrenget for å lete etter blomster og fornminner, gravhaugær og livstegn.
PÃ¥l finner ei blomsterpotte
En vikinghjelm!
Jon har fonne en dong.
Gi deg, grisen. Han er brukt, jo.
Torunn, vil du være med vårs? Åse så kanskje en kiosk.
Vi kunne gå ner mot vannet. Jeg manglær fire blomster. Har dere alle plantene, eller?
Ja.
Jeg har løst tel å gå i kiosken.
Åse kan gå i kiosken og handle også finner ho vårs etterpå.
Hva vil dere ha for no a?
Tyggis. Masse tyggis. Sweetmint.
Linda og Torunn går langs stien mot det grønne tjernet som blinkær mellom enerbuskane.
Torunn går foran, Linda bak.
Du, jeg trur jeg vil til kiosken i alle fall. Blir du med.
Bare gå du.
Torunn er alene.
Torunn hører personalsjefens stemme, treogtjue år inn i fremtida.
Den, ja. Den er besatt.
Men jeg har gjort den jobben i sju månter!
Vi har vel aldri lovt deg stillingen.
Hurpe.
(Roper)
Vil du gå sammen med oss, Torunn?
Jeg er sammen med Linda og Ã…se.
Har du noen å være sammen med?
Ja!
Det er fint.
Kan jeg gå sammen med deg, frøken?
Nei.
Skal du og jeg gå og plukke blomster sammen, Lillan?
Ja, mamma
Sier frøken Edelbergs lille solstråle.
Kanskje jeg dytter deg utfor et stup.
Hva tenkte du på?
Jeg tenkte at kanskje vi faller ned et stup.
Det skal du ikke være redd for. Jeg passer på deg.
Kristin blir stående og liksom suger frøken Edelberg inn i seg med blikket for å fylle kroppen sin med ho innenfra og trettitre år senere ser ho helt lik ut.
Hysj!
Dette er faktisk et bibliotek og ikke et apebur.
Rasist
Hva sa du?
Ikke noe.
Hva heter du?
Hakim
Hakim
Du skal aldri gå fra meg, vel, Hakim?
Du er ei gammal schtøgg kjerring og du har hengepatter og hengemage og du pisser på deg.
For hvis du går fra meg så må du reise hjem dit du kom fra. Til krigen og kameldritten.
Vil du det?
Nei.
Åse møter Åsmund på vei til kiosken.
Femogtredve år etterpå.
Hvem var det a?
Bare en jeg kjenner.
Er’n kjæresten din han, a?
Nei!
Dere får ta pappas og mitt rom dere da, så kan jeg bo på stua.
Linda er alene.
Ser du etter noen?
Nei.
Sjur og Glenn har fonne hverandre i enerkrattet.
Slå da! Slå! Men så slå da! Kom igjen, skal du slå snart, eller?
Sjur slår.
Og slår igjen.
Dretsekk.
Sjur var gift i femten år.
Gode og onde daer, sa du!
Det er ikke så enkelt, Sjur.
Jo.
Knut og HÃ¥vard har fonne en gravhaug.
Inne i haugen ligger en høvding begravd, med sverd og brynje.
Kanskje det ligger en viking der inne, med et sverd.
Hva sku du gjort om du hadde et sverd, HÃ¥vard?
Jeg sku hogd huet av ... Jeg vet ente helt, men jeg sku ha hogd huet av noen.
Har du følge med Linda ennå, eller?
Jøss, ja. Jeg har’nte hørt annet. Vi sku hatt en spae.
Jeg trur jeg så en blikkboks et sted. Ska jeg se om jeg finner’n?
Ja visst fadærn
HÃ¥vard river i gresset.
Knut er alene.
Leter du etter noen?
Nei.
Hva er det dere driver med a?
Ikke no særlig
Særlig.
Øy! Ellen, får jeg kjenne på pættane dine, eller?
Ja, værsågod. Bare kjenn. Tør du’nte? Lille fegis.
Og atten år etter.
Hva er det dere driver med a? Her ute i garasjen? I kulda? DrekÂker dere hjembrent?
Roy hadde med.
Ska'nte jeg få a?
Bestemorsgardiner
Hæ?
Øyenvippene dine er som bestemorsgardiner.
Solgjennomtrengte,
blondebehengte,
sommerbrisluftige,
generalsnusfornuftige,
frokostfortryllende,
evig innhyllende
livet jeg kunne ha levd.
Men det sier aldri Roy.
Og tretti år etter.
Hva skulle dere inn i kottet etter, da?
Du vet åssen Roy er.
Frøken Edelberg sitter fast i en skrent.
Skal du ikke komme ned mamma?
Joda, vennen min. Mamma kommer nå.
Hvordan gjorde du når du kom hit?
Jeg satte benet der.
Foten, vennen min. Du satte foten hvor?
Lenger ned.
Her? Var det her?
Mer ned. Også til siden.
Å Gud! Jeg tror jeg faller. Du må si til pappa at det aldri var meningen at.
Litt til ned.
Ã… der, ja. Ã… gulledu. Jamen, dette gikk jo bra.
Dette er vi riktig flinke til.
Om femogførti år.
Skal jeg hjelpe deg?
Nei! Jeg kan da kle på meg selv.
Tor-Einar har slått følge med lærær Bjørkeland
Om Tor-Einar er det en ting å si: Han kan'te brukas te stort. Setter du’n i mål slepper’n ballen bak streken. Setter du’n i angrep så gjømmern seg bak sidelinja. Han har ballskrekk.
Men han er god tel å kaste på blink. Piler og ringær og sånt. Bare ikke ball.
Stenalder eller vikingtid. Du trenger’nte være så firkanta alltid.
Der ser jeg ei padde.
Ã… henner da?
Der. Bak busken. Der.
Der ja! Men det ern’te no padde, sø. Det er en spiss-snute-frosk.
Er det ...
Shh!
Skal vi se om vi får tak på’n.
Stå stille nå da ... Sååånn ja.
(Frosken kvekker og hopper)
Rolig - rolig.
(Kvekk)
Er det veldig gælent å ...
Hysj!
(Kvekk)
Ã… kalle en spiss-snute-frosk for ei padde?
Ja, det er gælent! Det skjønner vel du og.
Om lærær Bjørkeland er det en ting å si.
Han klarer aldri å fange en frosk på den måten.
Får jeg låne hatten din?
Ikke la han låne hatten. Dere kommer te å angre på't begge to.
Men Tor-Einar får låne mørkemann-hatten og han får hatten te å rotere i en fullkommen litt skjev bue langs gresset. Det kallas å skjene.
Ordet frisbee blir’nte vanlig før sju år etterpå
Hatten legger seg treffsikkert over frosken.
Så hopper’n sin vei.
Oj.
Liss og Line
Hællæ Åsmund!
Hei
Har du fonne alle hellerissningane du, eller?
Vi er ferdige vi, se. Skal du se det Liss har tegna?
Nei, han fårn’te se!
Ikke tøys. Der er en sinna kæll med hammær. Og der er en rar figgur og der er en sykkel.
Den fant jeg på sjæl, men det er det ingen som merkær.
Det er godt tegna.
Syns du?
Jeg hadde aldri klart det.
To år inn på nittitalet blir Åsmund tatt for kunstsvindel. Han har lånt kunstbøker på biblioteket og kjørt i kopimaskin.
Skal jeg vise deg no?
Hva da?
No spesielt. Bli med så skal du se.
Meg’a?
Nei, ikke du.
Da vi’nte jeg heller. Line, kom.
Øy! vet dere hva vi så, eller? Hatten te møkkamann hoppa over en busk. Helt ta seg sjæl.
Ã…ge har fonne en sten..
Svær som et hus.
Midt i en ring av enebærbuskobelisker. Han ligger på ryggen oppå sten’ og ser opp på himmæln.
Plutselig merkær han at han svevær.
Ikke bare han, men sten han ligger på, svevær også..
Bakken, gresset, buskane.
Bergknauser, skoleungær, jordhaugær og gørehøl og bussen te Tryggve Hanssen er blitt lette som fnugg. Jorder og skauv. Øyer og hav og himmel.
Planeten svevær.
Og verdensrommet rundt, med sputnikær og kometær og galakÂsær og svære svarte høl henger som ei sÃ¥peboble i ingenting.
Hele universet flyr.
SÃ¥ rart!
Mamma. Der er lærer Sortemann.
Ikke Sortemann, vennen min. Mørkemann.
Midt i myra ligger Bjørkelands hatt.
Det er bare hatten som stikker opp.
Algot! Algot, er du der?
Han er nok druknet.
Tenke, tenke, puste, fatning.
Lillan, hør på meg! å må du stå helt rolig her og ikke gå noen steder. Så skal jeg gå å se under hatten.
Trisk, trask. Vi trasker i myr.
Nå blir mamma skitten på strømpene sine.
Slusk, slask. Vi tråkker i myr.
Nå blir mamma skitten på knærne sine.
Kliss, klass. Vi klasker i myr.
Nå blir mamma skitten på maven sin.
Der! Han har bare mistet hatten sin, Lillan. Lillan?
Men solstrålen er ikke der lenger.
Lillan! Du, jeg tror jeg har satt meg litt fast. Kan du springe å hente noen?
Lillan!
Er det noen her?
Halooo!
Hjelp!
Nei. Jeg har slått opp med Håvard.
Er det ikke egentlig spisefri nå?
Øh jo.
Har du med deg matpakke?
Nei.
Vi kan dele det jeg har. Ska vi finne vårs et stelle å sitte?
Ø-ø.
Her?
Ø-ø.
Og døm setter seg i gresset.
Jeg har mariekjeks.
Han vet ikke helt hva han ventær seg.
Og Solo.
Bare at det her er viktig.
Nå er vi liksom på landtur.
Han er tørr i munn.
I love you.
(Pause)
Hjelp! Hallooo!
Edvin og Perjo har fonne HÃ¥vard. Han graver med hendane i en jordhaug. Armen nere te skuldra.
Finner du noe, eller?
Jeg sa navnet mitt.
Samma det, vel. Den snåle kællen har så mye, han merkærn’te noe er vekke. Bare gløm hele greia.
Førti år etter har Edvin glømt hele greia.
Jeg husærn’te
Hva da?
Det er det jeg ente hussær. Jeg trur kanskje jeg har drept non engang. Ser du den bare flekken i gresset?
Ja. Hva er det?
Jeg vet’te.
Hjeeelp!
Tirill har fonne en ransel.
Er det Linda sin ransel?
Jeg trur det.
Tøm den ut.
Ã…for det?
Hvis du vil være venner med meg, så tøm den ut.
(Tirill tømmer sekken.)
Tråkk på bøkene.
Det der er Ellen sitt penal. Det er’nte Linda sin ransel alikavæl.
Det var du som gjorde det.
For det du sa det.
Fy fader så dum du er.
Hjelp!
Grisetryne, grisetryne, grisetryne!
Øøøøøøh!
Fascistsvin, fascistsvin!
Roper Glenn foran poltisperringane i Drammensveien.
Klassepurk!
Han er forbanna og lykkelig.
Hjeeelp!
Hei, Grete.
Hei
Hællæ, Åsmund.
Kom, skal jeg vise deg no.
Øh ...
Nei.
Ha tålmodighet, Åsmund. Byn i det små. Jobb deg oppover.
Hællæ, Tirill.
Tirill stivnær. Så fniser ho og løper.
Tretti år senære testamenerer ei millionærenke fra Åbo alt ho eier te Åsmund.
Du har gett mej så mycket.
Men foreløpig ser det håpløst ut.
Hjelp! Kan noen høre meg?
Frøken Edelberg er alene.
En da er Åse Johnsen også alene. Begravelsen er over, og for første gang på det ho kan husse, har ho ingen andre å tenke på enn seg sjæl.
Ho er sjuogfemti år gammal, barnløs og foreldreløs.
Jeg låser døra etter meg, vassær gjennom drive av gammalt løv og setter meg i bilen.
og kjører.
Åge har alltid vært alene.
Ã…ssen gikk det?
Fint
Hva sa du da?
Jeg sa bare at jeg hetter Marte og ikke Susanna og da sa farmor at det hadde ho visst lenge og at det bare er du som tøysær, men jeg sku la vær å si no for da blir du så lei deg. Er du lei deg?
Neida.
Frøken Edelberg sitter fast i gjørma.
(Til kona)
Jeg er jo glad i deg, jo!
Hvorfor akkurat meg?
(Ut i lufta)
Jeg mente kanskje ikke det jeg sa. Jeg vet'nte.
Kan jeg være venner med deg?
Okey du ska få penga.
Jeg må bare vekk herfra.
Det er sant hvert enda ord.
Jeg har ei flaske
Hællæ, frøken. Hva gjør du der a?
Hei, frøken.
Ã… gudsjelov. Er det deg, Roy?
Har du plumpa?
Hei, frøken! Var det du som ropte på hjelp?
Ja, det var det. Hva jeg gjør? Jeg sitter fast.
Oj!
Frøken sitter fast i gørehølet.
Hva driver du med a, frøken?
Skal vi komme å hente deg?
Nei! Hysj alle sammen. Dere skal ikke komme hit. Har noen sett Lillan.
Lillan sitter bak en busk og ser på.
Prøv alltid å lære av det som hender, vennen min.
Nei, vi har’nte sett ho.
Vi kan lete.
Er det sikkert at vi ikke skal komme å dra deg opp?
Kanskje vi kan finne ei lang gren å gå på.
Eller en pinne å holde i?
Vi kan kaste masse stenær neri der som ho kan trå på.
Vi må få brannvesenet te å komme å pumpe opp vannet.
Eller vi tar en laserpistol og får vannet te å dampe bort ... eller no.
Hei, bussjåfør.
Heisan. Hva er du for en liten en ‘a?
Jeg heter Lillan.
Jasså, hetter du Lillan, du.
Du, da?
Hva jeg hetter?
Jeg har sagt hva jeg heter.
Tryggve hetter jeg.
Sitter du her og tenker?
Mm.
PÃ¥ hva da?
Mye rart. Steppene i Russland. Jentene på Hawaii.
Du? Har du et langt tau i bussen din?
Ja ... Spørs hvor langt?
Ã…tte meter kanskje?
Å skal du med det tel’a ?
Mamma holder på å drukne i et hull og de store barna vet ikke hvordan de skal få henne opp.
Jan-Ove Grinda dør av ei overdose i nittenåtteognitti.
Åsmund åker inn for svindel femte gang i totusenogsju.
Sjur blir uføretrygda i totuseogelleve
Kristin blir sittandes i gjeld tel over øra etter et huskjøp i sjuogåtti.
Men frøken Edelberg blir halt velberga pÃ¥ land av tjue skoleÂungær og en røslig bussjÃ¥før med slepetau en forsommerda i tidenes morgen.
Og så fikk vi’nte medalje en gang!
Og bært i triumf på gullstol av Rune Dammen
Sitter du bra eller, frøken?
som blir fysioterapeut
Og Perjo som blir snekker.
Line, som får fem ungær
Og Liss som aldri får noen
leier Lillan i hver si hand.
SÃ¥ flink du er a!
Jeanette, som skal tilbringe livet med høyt hår bak kassa tel Oscar Lunde
bærer veska tel frøken og Roy,
hjemmebrennær og skapÂpoet,
Uuiiiiiiii!
renner, oppskrudd som en strikkmotor, i ring rundt bølingen som togær tebake tel bussen der lærær Bjørkeland ventær.
Næmmen, har du fonne hatten min?
(Kaster hatten)
Linda går og leier på Jon.
Jeg skjønner'nte noenting jeg.
Ho ser han inn i øyene og smiler.
Senære ser ho ner og bort.
Det var vel aldri meninga det sku vare.
Aldri meininga? Eg har sagt opp jobben og flytta te ein avkrok på austlandet for di skuld og så seie du det aldri var meininga!
Så bærtær Tryggve Hanssen
Fersk suppe.
Flesk og duppe.
Torsk med eggesmør.
Sild og tilbehør.
Kjøttpudding og stua erter.
Grønn gugge og brune fjerter.
En liten salat, kanskje?
Også karamellpudding te dessert.
Skjedde det noe på skolen i dag, da?
Nei.
Nei?
(Nervøst)
Nei. Det skjedde ingenting.
Er det sikkert det?
Frøken drukna i en søledam.
Drukna?
Ø-ø. Vi dro ho opp og da krøp det metemark og snilær ut av øyene og nesa på ho.
Som på et kadaver?
Kadaver?
Ordet i morra blir
(Lykkelig)
Kadaver. Øy! Er du helt kadaver, eller?
Så går Sjur på fotballtrening og Glenn på speidern, mens Håvard og Edvin skrur på restane av en rusten Vespa.
Så du trynet på Tørkelappen når frøken kasta hatten hans, eller?
(Plutselig gammel)
Men husser du han med hatten?
Han ja, han med pæddene og Israel. Han het ... Hva het han?
Sørkedal?
Sørkedal, ja. Men kan du husse Roger Dukk?
Han dukka opp overalt. Hvor ble det av han?
Og han blinde kællen? Som vi stælte tobakk fra? Husser du han?
Nei.
Liss og Line sitter i hver sin ende av senga te Line og prekær dritt om Anne Nilsen.
Så du hva ho hadde på seg eller?
Det var en slags sekk.
Søplesekk
Søplekjerring
Dø ... Åfor liker’nte vi Anne?
MÃ¥ vi ha en grunn for alt eller?
Anne, som ikke aner hvor viktig ho er i Liss og Lines felles verÂdensbilde, gÃ¥r pÃ¥ musikkskolen.
Fire år etter synger ho i ten-sing.
Han er min sang og min gle-e-de ...
Seks år etter det jobber Anne som stripper på en bar i Nyhavn.
Yessir, I can boogie ...
Og fem år etter det igjen skriver ho hovedoppgave om «parringsritualer i floor-show-kulturen».
og blir redaktør i et blad som heter «postfeministiske nålestikk» og selger i
sju eksemplar.
Like før årtusenskiftet fløtter Anne tel et småbruk ved Solør
Der ho omvender seg og blir sikh.
Jeg måtte bare vekk.
I totusenogåtte har Anne Singh sitt eget soffaprateprogram på TV17.
Ja for nå har jo jeg blitt kjendis.
I enogtjue forsvinner ho. Sporløst.
Mens Ellen er på vei hjem fra turntrening.
Ho stikker huet gjennom hølet i hekken te fru Mogens Bøkker.
Buuuuh.
Niogsøtti år etterpå er det dødsboauksjon i Ellen Kerenskis have.
Smijernslampe med krussedullær!
Lampa mi!
Et - øh - massasjeapparat. Det virker’nte. Espressomaskin.
Hundre!
Øy!
Første, andre ...
Livet mitt!
Torunn hoppær paradis alene i skumringa.
Venstre, høyre, frem, tebake og hjem.
Tretti år etter skriver Torunn brev.
Arnold Svendsen. Torpum landsfengsel.
Kjære Arnold Svendsen.
Du vet ikke hvem jeg er, men jeg føler at jeg kjenner deg likevel. Jeg har sett så mange bilder av deg i avisene og sånn ser ikke en morder ut. Jeg vet at du ikke har gjort dem skrekkelige sakene du er dømt for. Jeg har selv opplevd mye urettferdighet og jeg vil du skal vite at noen tror på deg. Om du vil skrive til meg, så kan du gjøre det.
Vennlig hilsen
Også skriver ho navnet sitt og kjenner smaken av emment lim på tunga.
Det er kobboifilm på TV.
Trekk, ditt kadaver.
Pioooong.
Åse røddær på kjøkkenet.
Mamma har lagt seg.
Tømmer askebeger. Skyllær kaffekoppær.
Samtidig, i fremtida, er Ã…se kommen frem dit ho skal. Ho parkÂerer bilen og gÃ¥r opp havegangen te den skjeve døra.
Er det non hjemme?
Å gudsjelov at noen kom. Jeg sitter her og vet hverken ut eller inn. Jeg skjønner’nte åssen det skal gå.
Det går fint, tante. Det går fint.
Frøken Edelberg har lagt seg.
Mamma sover
Lillan står og studerer døm små rykningane i ansiktshuden på mora.
Toofemti år etterpå snurpær leppene seg sammen over døm tannløse gommene på frøken Edelbergs gjenferd.
Du har ikke plantet blomster på graven min.
Jeg har sett til det.
Du vanskjøter din egen mors grav.
Jeg skal få det ordnet.
Du har satt den bort til fremmede.
Det er et legat, mamma. Det er en fornuftig ordning.
Du er glad for å være kvitt meg.
Nei! Ja! Nei. Jeg skulle ønske jeg kunne bli kvitt deg.
Knut, stadig like forvirra, borer trynet ner i puta og hviskær et navn.
Linda ....
Som han skal hviske en gang for ofte.
Hvem i Heklefjell er Linda? Det er bryllupsnatta vår og du kallær meg for Linda?
Hvorfor?
Sier mannen i Lindas liv.
Den sjette.
Vi har det jo så godt sammen.
Men så svar, da. Ikke bare stå der.
En da bankær døden på hos Kristin Os
Nei takk, jeg skal ikke ha noe.
Og hos Torunn Olsen
Det ern'te meg du ska hente, vettø. Du ska ta døm som ødela livet mitt.
Han hviske noe i øret på Torunn.
Ã…?
Kom!
NÃ¥ sover vi.
Roy i køyeseng.
Åse på sofaen.
Lærær Bjørkeland med fingeren i Samuels bok.
Alle sover.
Untatt Ã…ge.
Og tida går.
Tida kommer ruslandes over berget med rissningær fra gamle daer. Ho tællær forbi enebærbuskær og stegær over myrhøl. Døm broderte forglemmegeiane på skjørtekanten hoes vokser, visnær og slepper blaene mens ho skrittær gjennom gresset. Nye har alt tatt plassen dømmes.
Tida går mens skyene driver og sola fyker opp og ned som en jojo.
Et øyeblikk stoppær ho og vinkær te Roger Dukk. Han bøyer seg og peller opp en gammal filthatt fra bakken. Så vinkær han tebake. Tida og Roger er gamle vennær.
SÃ¥ gÃ¥r ho vidære, forbi gravhaugær der brÃ¥sinte forfedrær ligger og slumrær, inn under kraftlinjene te utlandet og over motorÂveien der bussjÃ¥før Tryggve Hanssen alt kommer med morraÂruta.
Tida går over åkrær og parkeringsplassær, tvers gjennom veiskjæringer og kjøpesentre, fosforgrønne golfbaner myldrane fulle av muterte frosker og inn i det totalt ukjente.